OM Å SKRIVE ARABISK PÅ NORSK

Det arabiske og det norske alfabetet

Arabisk skrives med det arabiske alfabetet. Dette alfabetet representerer lydsystemet i arabisk, et lydsystem som ikke samsvarer med lydsystemet i det norske språket. I møte med norske myndigheter kan disse forskjellene by på noen utfordringer.

Navnet Muhammad (محمد) kan for eksempel skrives på ulikt vis med latinske bokstaver: Mohammad, Mohammed, Muhammad, Mouhammad, Mohamed. Det kan også navnet Shukri (شكري), som også kan skrives Choukri med latinske bokstaver. Et annet eksempel er navnet Fatima (فاطمة), som også kan skrives Fatmah eller Fatemah. Dette henger sammen med:

1. De ulike vokalsystemene i norsk og arabisk.
2. De ulike konsonantsystemene i norsk og arabisk.
3. Ulik markering av dobbelt konsonant i norsk og arabisk.
4. Ulike tradisjoner for hvordan arabiske bokstaver gjengis med latinske bokstaver.

Vokaler

Arabisk har tre vokaler i sitt skriftspråk: a, e, i. I norsk har vi ni vokaler i skriftspråket: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. De tre arabiske vokalene er beskrevet under:

1. Lyden «a» og lyden «e» er representert med samme bokstav. Det varierer derfor hvordan bokstaven gjengis med latinske bokstaver; som a eller e.
2. Lyden «i» skrives som i med latinske bokstaver, men kort i gjengis av og til som e eller den kan utelates.
3. Lyden «o» skrives gjerne som o, u eller ou med latinske bokstaver

Vanligvis gjengis bare lange vokaler i arabisk skrift. Korte vokaler markeres ikke.  I norsk skriftspråk gjengis både lange og korte vokaler. Det forklarer den ene forskjellen mellom Fatima og Fatmah, for i er en kort vokal i dette navnet, og derfor som oftest ikke markert i arabisk skrift.

Konsonanter

Arabisk har 28 konsonanter. Norsk har 20 konsonanter. Arabisk har derfor konsonanter som ikke finnes i norsk, jfr den første lyden i navnet Shukri/Choukri, som vi gjerne gjengir med sh eller ch, og som tilsvarer den første av de to språklydene i det norske ordet skje.

Arabisk markerer, som nevnt, ikke dobbelt konsonant med to konsonanter slik som i latin, jfr. navnet Mohammad/Mohamad. I arabisk markeres dobbelt konsonant med et tegn over bokstaven. Denne markeringen kan dessuten ofte utelates i arabisk skrift. Det gjør at arabiske navn med dobbelt konsonant noen ganger skrives som enkelt konsonant og andre ganger som dobbelt i norsk, avhengig av hvem som skriver og av hans skrive- og leseferdigheter.

Arabisk har en bokstav som ofte står sist i jentenavn. Den gjengis som a og andre ganger som ah, jfr de to variantene av Fatmah/Fatima over.

Transkripsjonstradisjoner

Ulike arabiske land har ulike tradisjoner for hvordan arabiske bokstaver gjengis med latinske bokstaver. For eksempel vil navnet Shukri gjerne skrives slik i noen land, mens det skrives Choukri i andre land. Som en pekepinn vil gjerne en person med bakgrunn i en tidligere fransk koloni bruke ch og ou, mens en med bakgrunn fra en tidligere britisk koloni vil bruke sh og u.

Utfordringer i møter med norsk offentlig sektor

Disse forskjellene mellom norsk og arabisk skriftspråk kan gi noen utfordringer i møte med norsk offentlig sektor. Når arabiske ord eller navn skal gjengis på norsk med latinske bokstaver, kan ulike personer gjøre dette på litt ulikt vis. Samme person kan også skrive navnet sitt på ulikt vis i ulike sammenhenger. Kanskje husker han ikke hvordan han skrev det sist, eller kanskje har noen nå fortalt ham at han skal skrive det på en annen måte. Hvor konsekvent man er i sin skrivemåte av navn eller andre ord kan avhenge av utdanningsbakgrunn. Folk med høy utdanning og som er vant til å skrive navnet sitt med latinske bokstaver, vet at det er viktig at navnet de skriver samsvarer med offentlige dokumenter. Analfabeter eller andre med svake lese- og skriveferdigheter vet kanskje ikke at det er viktig at navnet skrives på samme måte hver gang.

Analfabetisme

En annen utfordring for norske myndigheter kan være analfabeter eller andre som ikke vet når de er født, og derfor bare vet sånn omtrent hvor gamle de er. Noen vet for eksempel bare at de ble født om våren. I henhold til en slik tenkning vil overgangen til en ny alder, et nytt år, kunne variere litt, og det kan også være grunnen til at alderen de oppgir ikke stemmer med offentlige dokumenter.

I samfunn eller sosiale lag der man ikke har tradisjon for å feire bursdager, der fødselsdager ikke er en merkedag, er ikke dette en dag en fester seg spesielt ved. Norske myndigheter kan møte på personer som kommer fra samfunn eller sosiale lag der fødselsdatoer ikke er en del av kunnskapen en har om seg selv. Disse menneskene vet derfor kanskje ikke når de har fødselsdag, fordi fødselsdag ikke er et konsept der de vokste opp, eller ikke var det da de vokste opp, men er det nå.