TOLKING I RETTSMØTER

Holly Mikkelson er en anerkjent forsker på tolkefeltet, og hun sier at tolkens rolle i retten er å opprettholde grunnleggende menneskerettigheter og likhet for loven (Mikkelson 2000:48). Det er derfor viktig at tolken er kjent med det juridiske systemet hun skal jobbe i, og ikke minst at tolken forstår språkets rolle i rettssalen og måten det blir brukt strategisk. Det er kunnskapen om det juridiske systemet og språket som benyttes i dette systemet denne teksten skal handle om.
RETTSSYSTEMET
I enevoldstiden i Danmark-Norge ble Kongen ansett for å ha all makt. Da Norge kom løs fra fellesskapet med Danmark og fikk sin forfatning av 17. Mai 1814, ble et nytt prinsipp lagt til grunn: tredelingen av makten. En vesentlig tanke bak maktfordelingsprinsippet i Grunnloven var at makt har en tendens til å bli misbrukt av den som får den. Derfor var det viktig å ha tre uavhengige maktsentre (Boe 1996:43).
Grunnloven skiller mellom den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Lovgivningen består i å fastsette rettsreglene, og det gjør folket gjennom Stortinget. Den dømmende makt er lagt til domstolene, med Høyesterett i spissen. Den utøvende makten ligger i dag i praksis hos Regjeringen og de organer som er underordnet den, som departementene. Disse gjennomfører det Stortinget har bestemt.
Rettsreglene tar sikte på å regulere interessekollisjoner og konflikter i samfunnet. Eller for å si det litt mindre dramatisk: Vi har regler som innebærer en prioritering og avveining der ulike interesser står imot hverandre (Boe 1996:37). Rettsreglene kan ha ulike formål, som for eksempel fordeling av godene i et samfunn (skattelovgivningen), eller regulering av folks handlinger.
I tillegg til rettsreglene er det behov for et rettsapparat. Vi må ha domstoler og myndigheter som kan, dersom det er nødvendig, gjennomføre reglene ved tvang. Det er karakteristisk for rettssystemet i en moderne stat at det på en måte krever ”monopol” på bruken av fysisk makt (Boe 1996:41). Domstolene betegnes gjerne som den tredje statsmakt.
DOMSTOLENE I NORGE
De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og tingrettene. Disse domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker. I tillegg finnes enkelte domstoler med spesielt avgrenset kompetanse. Jordskifterettene og Arbeidsretten er eksempler på slike særdomstoler.2 Høyesterett er landets øverste domstol og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene på lavere nivå. Det er bare én Høyesterett, og domstolen holder til i Oslo. Avgjørelsene som treffes her, er endelige og kan ikke ankes eller påklages. Et spesielt unntak gjelder saker som kan bringes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Tre av høyesterettsdommerne utgjør Høyesteretts ankeutvalg. Dette regnes som en egen domstol, som må gi sitt samtykke for at saken kan bringes inn for Høyesterett. Utvalget kan også treffe endelig avgjørelse i en del saker. Høyesterettsdommerne gjør tjeneste i ankeutvalget etter tur. Lagmannsretten tar stilling til anker over avgjørelser fra tingretten. En anke kan enten gjelde hele eller deler av tingrettens avgjørelse. Mens tingretten er domstol i første instans, er lagmannsretten domstol i annen instans. Det er seks lagmannsretter i Norge. De dekker hver sin geografisk bestemte rettskrets, som betegnes som lagdømme. De seks lagmannsrettene er: Borgarting lagmannsrett i Oslo, Eidsivating lagmannsrett i Hamar, Agder lagmannsrett i Skien, Gulating lagmannsrett i Bergen, Frostating lagmannsrett i Trondheim, Hålogaland lagmannsrett i Tromsø. Lagmannsretten ledes av en førstelagmann og har flere lagdommere. Tingretten kalles domstolene i første instans. Tidligere ble disse domstolene kalt herreds- eller byretter, eller sorenskriverembeter. Hver tingrett har sitt område. Dette kalles domssogn, og består av én eller flere kommuner.

SPRÅK OG TOLKING
Språket har en viktig rolle i retten, og det kan også i seg være opphav til konflikter, uenigheter og misforståelser. Noe av det som kan skape problem er språkets vaghet, for lovspråket lider av samme mangel på presisjon som annet språk (Boe 1996:237). Mange begreper er i seg selv flertydige, vage eller ubestemte, som ”vesentlig” eller ”tilstrekkelig”. Andre er faste nok, men uklare i kanten, som ”natt” og ”dag”. Når slutter dagen: Når solen går ned? Når skumringen er over? (Graver 2007:8) Hvor mange trær må det være og hvor tett må de stå før vi kan kalle det en skog? Et annet eksempel er grov uaktsomhet, hva betyr egentlig det? Det forekommer også at ett uttrykk blir definert ved hjelp av et annet som er nesten like vagt, jfr. f. eks. fvl. § 2e som sier at ”part” er en ”som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder” (Boe 1996:238).
I enkelte tilfeller forsvinner eller reduseres riktignok flertydigheten når teksten sees i sammenheng. Dette kommer av at ord som er stilt i en sammenheng, gjensidig bidrar til å klargjøre hverandre. Når for eksempel ordet ”sats” forekommer alene, kan man ikke vite om det dreier seg om sats som man tar når man hopper, sats i et musikkstykke, sats som det lages hjemmebrent av eller tollsats (Boe 1996:238).
Også setninger kan være opphav til uklarheter. I saker som omhandler trusler om drap er for eksempel spørsmålet ofte hvorvidt en person faktisk har blitt utsatt for en trussel om drap, og bevismaterialet er språklig, nemlig tiltalte, evt. vitner og fornærmedes forklaringer. I retten er det et krav at en ytring objektivt sett skal være egnet til å skape frykt, hvorvidt den er det, er ikke alltid like opplagt. Språket har derfor en svært viktig posisjon i forhold til å skape troverdighet, og dersom tolken ikke er i stand til å gjengi tiltaltes forklaring på samme måte som tiltalte selv forklarer seg, kan det bli avgjørende i slike saker der tiltalte skal forsøke å overbevise retten om at han ikke har truet med drap. Tolken er viktig når tiltaltes troverdighet står på spill (se for eksempel Nilsen 2005).
RETTSRETORIKK
Retorikk handler om kunsten å overbevise og overtale. Rettslig retorikk kan defineres som læren om når og hvordan man kan tale rettslig, muntlig eller skriftlig, med overbevisning (Graver 2007:10). Rettslig tale fremføres blant annet i rettssalen, og kjernen i oppgaven som taler i domstolene er å se de muligheter som finnes for å overbevise.
For tiltaltes del handler det om å overbevise dommeren om at han er uskyldig og overtale dommeren til ikke å dømme ham. Advokatenes oppgave er å utnytte mulighetene til beste
for saken. Dommerens oppgave er å bestemme seg, og så gi den begrunnelsen som for ham eller henne virker mest overbevisende. En lovtekst må, som annen tekst, muntlig eller skriftlig, gjengis svært nøyaktig. Vi må gå ut fra at hvert ord har sin mening, og at det er nøye gjennomtenkt. Står det ”og”, og ikke ”eller”, er det for at alle vilkårene må være oppfylt før regelens rettsvirkning inntrer (kumulative vilkår). Det er altså ikke nok at bare ett av vilkårene er oppfylt (alternative vilkår) (Boe 1006:248).

NØYAKTIGHET I TOLKING
Hva er nøyaktighet i tolking? Som et teoretisk spørsmål er det to ytterpunkter i spørsmålet om nøyaktighet. På den ene siden har vi de som sier at man opprettholder nøyaktigheten i en tolket gjengivelse via en bokstavelig eller ordrett gjengivelse. På den andre siden er de som tror på det proposisjonelle innholdet3 med en frihet til å endre stil og register. Denne ytringen kan for eksempel sies å inneholde seks proposisjoner: Grunnen til at folk i middelhavslandene lever så lenge, er det sunne kostholdet. Proposisjoner:
1. Det finnes middelhavsland.
2. Det finnes folk i middelhavslandene.
3. Folk i middelhavslandene lever lenge.
4. 3 (at folk i middelhavslandene lever lenge) har en grunn.
5. Folk i middelhavslandene har et sunt kosthold.
6. Grunnen til 3 er 5.(Eksempelet er hentet fra Svennevig 2000:48)
De fleste forskere tar nok et teoretisk ståsted midt mellom de to ytterpunktene, og disse argumenterer for at nøyaktighet innebærer hensyn til budskapets intensjon og effekt. Sandra Hale (2004) inntar en slik midtposisjon, og hun anser nøyaktighet som en pragmatisk rekonstruksjon fra kildeteksten til målteksten. Ekvivalens må derfor ikke bare forstås ut fra tekstens proposisjonelle innhold men også utfra dens funksjon som en talehandling. Se på følgende eksempel, hva betyr ytringen?
3 En proposisjon er en elementær representasjon av et saksforhold som kan være sann eller usann i en gitt situasjon. Dersom det er andre termer du ikke forstår i teksten, kan du slå opp i boken til Jan Svennevig som står på pensumlisten.
– Søppelkassen er full
Hvilken talehandling dreier det seg om i ytringen over? Er det en påstand om at søppelkassen er full? Eller er det en oppfordring til noen om å tømme søppelkassen?
Det er også andre faktorer som kan ha innflytelse på hvordan vi forstår et budskap, vår kunnskap om temaet, konteksten, den institusjonelle kulturen og talerens kultur. Forståelse er første fase av tolkeprosessen som består av tre stadier: forståelse, omdanning og overføring. Når tolken jobber må hun først forstå budskapet på diskursnivå og jobbe seg nedover til ordene for å uttrykke akkurat det som ble sagt. Nøyaktig tolking kan med andre ord ikke foregå på den måten at man tolker ord for ord, først må en få tak i det pragmatiske innholdet.
PRAGMATISK EKVIVALENS
Pragmatikk referer til ordenes betydning i kontekst, til den korrekte bruken av språklige uttrykk i en kultur og i en bestemt situasjon. Det dreier seg om den intenderte betydningen. Å forstå en ytrings pragmatiske betydning innebærer at en forstår hensikten med setningen. Det er gjort mange studier der tolken bare tolker det semantiske innholdet, et kontekstfritt betydningsinnhold, at tolkene overser, misforstår eller bare ikke overfører den pragmatiske betydningen til en ytring. Det fører nødvendigvis til kommunikasjonsproblemer. Fornærmelser kan for eksempel oversettes semantisk uten at den intenderte meningen kommer frem. Under et politiavhør, jeg en gang overvar, sa for eksempel den som tolket fra arabisk på norsk: ”Moren din er en løgner” (Nilsen 2000:61). Under en rettssak sa en gang et av vitnene, som hadde norsk som andrespråk, at tiltale ikke kan slakte en kylling (Nilsen 2005:129). På norsk ville ”gjøre en flue fortred” være mer pragmatisk ekvivalent.
I retten kan det være viktig å forstå hele det pragmatiske innholdet for eksempel i et spørsmål. Ligger det en anklage i spørsmålet? En oppfordring og en ordre har for eksempel i stor grad samme innhold (illokusjonære poeng), men styrken er forskjellig, en ordre er sterkere enn en oppfordring eller en anmodning. I en undersøkelse utført av Sandra Hale (2004) viser hun at tolkene hadde en tendens til å utelate en bestemt type spørsmål, som var vanskelig å gjengi for tolken på det andre språket.
Videre må tolken må få til ekvivalens i forhold til høflighetsnivå. Det kan innebære at hun av og til må legge til en høflighetsmarkør i noen språk eller endre syntaksen i andre. Vi er ikke ute etter den bokstavelige betydningen, men betydningen i konteksten til ytringen.
OPPSUMMERING
En tolk må forstå talerens intensjon, ikke bare talerens ord. Med andre ord: en pragmatisk type ekvivalens. Å bare tolke på semantisk nivå, vil nødvendigvis føre til misforståelser. Samtidig må tolkene være klar over hvor grensen går for egne fortolkninger, for under et politiavhør jeg overvar i 2000, gjenga den som tolket ”Han snakket ikke til meg i det hele tatt” som ”Han bare lyver” (Nilsen 2000:59). Det er ikke dette som menes med pragmatisk ekvivalens. Det er med andre ord viktig å skille mellom hva som menes og hvordan denne meningen uttrykkes. Tolkens analysegrunnlag er teksten og konteksten, men det er viktig at tolken ikke blander inn egne fortolkninger slik eksempelet over illustrerer der innholdet blir endret.
LITTERATUR
Boe, Erik (red) 1996. Veien mot rettsstudiet. Oslo: Universitetsforlaget
Graver, Hans Petter 2007. Rettsretorikk. En metodelære. Oslo: Fagbokforlaget
Hale, Sandra 2004. The Discourse of Court Interpreting. Amsterdam: John Benjamins
Mikkelson, Holly 2000. Introduction to court interpreting. Manchester: St. Jerome Publishers
Nilsen, Anne Birgitta 2005. Flerspråklig kommunikasjon i rettssalen. En kasusstudie av en flerspråklig rettsforhandling. Oslo: Unipub forlag
Nilsen, Anne Birgitta 2001. Lik mulighet for å forstå og bli forstått? I Andenæs, Kristian (red.) Kommunikasjon og rettssikkerhet. Oslo: Unipub forlag
Svennevig, Jan 2001. Språklig samhandling; innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Landslaget for norskundervisning
http://www.domstol.no

Flerspråklig kommunikasjon i rettssalen

Her kan du lese Anne Birgitta Nilsen sin doktoravhandling om flerspråklig kommunikasjon i rettssalen

Doktoravhandling del 1 ABNilsen

Doktoravhandling del2 ABNilsen

Doktoravhandling del3 ABNilsen

Doktoravhandling del 4 ABNilsen

Kollegialt samarbeid

Artikkelen er skrevet av Daniela Feistritzer

Bakgrunn

I løpet av de siste ti-årene har mange profesjonsutdanninger og ledelsesutdanninger verden rundt tatt inn kollegaveiledning som en viktig del av utdanningen med mål om å øke profesjonaliseringen.

Resultatene har vært positive, og vår hypotese er at bevissthet rundt kollegaveiledning, kollegaetikk og kollegaskikk, som tilsammen danner kollegialt samarbeide, vil kunne øke profesjonaliseringen av tolkeyrket og bør derfor tas inn i tolkeutdanningen i Norge.

Ved tolking i offentlig tjenesteyting finnes det mange situasjoner der tolken arbeider alene. Samtidig ser vi en økende trend, spesielt i retten, der to tolker samarbeider. Ofte sitter tolkene sammen i en trang tolkekabin og tolker simultant. Dette stiller dem overfor en rekke nye utfordringer:

• Hvordan får man samspillet til å fungere optimalt?
• Hvordan unngår man å bli irritert på hverandre?
• Hvordan unngår man å bli den kanskje største stressfaktoren for tolkekollegaen?
• Hvordan kan man lære av hverandre?
• Hvordan blir man et team?

Dette er noen av punkter som denne artikkelen forsøker å se nærmere på. Vi går ut ifra at samspillet mellom menneskene styres av personlighetstyper og grunnholdninger, kommunikasjonsnivåer og prosesser. Dette gjelder også i tolkesammenheng. Paul Moxnes, er en norsk organisasjonspsykolog, som har studert gruppedynamiske prosesser og kommunikasjonsnivåer mellom menneskene. Vi mener at Moxnes sine forskningsresultater kan overføres til tolkefeltet og vi kommer derfor innledningsvis til å kort forklare hans inndeling i personlighetstyper og kommunikasjonsnivåer.

Deretter ser vi på hva som legges til grunn for kollegaveiledning på tolkefeltet og avslutter artikkelen med spørsmål knyttet til tolkeetikk og tolkeskikk som vil være naturlige drøftingstema for kollegialt samarbeide.

 Personlighetstyper og grunnholdninger

For å kunne forstå hvorfor vi tolker, og mennesker for øvrig, opplever at kjemien noen ganger kanskje ikke stemmer, at vi kan bli irritert over hverandre uten å kjenne hverandre fra før, bør vi være kjent med oss selv og med våre følelser.

Organisasjonspsykolog Paul Moxnes har forsket på dette ved å ta utgangspunkt i personlighetstyper i jungiansk teori som gikk ut ifra at det fantes to medfødte grunnholdninger ekstroversjon og introversjon (Moxnes, 2007:67). Forskjellen mellom de to grunnholdninger består hovedsakelig i at en ekstrovert person henter sin bekreftelse fra den ytre verden, mens en introvert person er seg selv nok.

Videre bruker menneskene forskjellige orienteringsfunksjoner for å orientere seg i livet. Mens noen er hovedsakelig rasjonelle og vurderende, er andre mennesker mer irrasjonelle og persiperende. Ved sistnevnte er menneskene enten styrt av sine sanser eller sin intuisjon (Moxnes, 2007:70). I tillegg viser det seg at menneskets vurderingsfunksjoner kan være enten tenkende eller følende (Moxnes, 2007:70).

Teorien går ut ifra at alle mennesker er sansende, intuitive, tenkende, følende, rasjonelle, irrasjonelle, introverte og ekstroverte. Men det er bare en funksjon som er vår hovedfunksjon, og den funksjonen som er mest ulik den, er vår problemfunksjon. Spenning og friksjoner opptrer gjerne der personer med motsatt hoved/problemfunksjon møter hverandre. Det kan hende de tiltrekker hverandre, og mange ganger kan det går bra, men slik Moxnes formulerer det:

«Blant kolleger og ekteskap trenger ikke hovedfunksjonene og problem- funksjonen være som hund og katt, men de kan være det» (Moxnes, 2007:71).

Som tolker og mennesker kan det være en fordel å kjenne våre hoved/problemfunksjoner, fordi dette hjelper oss å være mer bevisste i vår opptreden i samspillet med andre mennesker.

Kommunikasjonsnivåer (KONI)

Kollegialt samarbeide foregår i samspillet mellom minst to personer. Kvaliteten av dette samspillet avhenger både av kjemien som utvikles mellom personene og kommunikasjonsnivået en våger å oppnå.

Etter å ha observert den verbale kommunikasjonen i erfaringslæringsgrupper (såkalte terapeutiske læringsgrupper) og med forskningsbasert dekning utarbeidet Moxnes en kommunikasjonsmodell på flere nivåer. Vi mener at ens egen bevissthet rundt kommunikasjonsnivåene vil kunne bidra til økt utbytte av kollegialt samarbeide blant tolker.

Slik Moxnes formulerer det er «Tanken … at jo høyere oppe på denne dimensjonen en samtale foregår, jo «mer terapeutisk» er den, dvs. jo større er sannsynligheten for at noe vil bli endret» (Moxnes: 2005:67).

Moxnes syv nivåer avhenger av åpenhets- og nærhetsgraden mellom de involverte. Det dreier seg om å våge å gå ut fra sin komfortsone, våge å by på seg selv og å ta imot. Bare i det øyeblikket man er villig til å oppnå et mer terapeutisk kommunikasjonsnivå vil læring og utvikling kunne skje innenfor et trygt veiledningsrom.

Kollegaveiledning

I denne konteksten er veiledning en metode der man integrerer basisviten og prinsipper som bidrar til å fremme tolkens yrkesidentitet (Killen i Midthassel, 1997).

Kollegaveiledning er en frivillig læreprosess som engasjerer både intellekt og følelser, man blir bevisst ens egen kompetanse og utviklingspotensialet (Gjems i Midthassel, 1997)[1].

Blant tolker er kollegaveiledning symmetrisk, da veileder og veisøker er likestilte. Veiledning kan foregå i par eller i gruppe. Målet er å lære av hverandre. Selv om veileder og veisøker kanskje har samme utdanning er dette ikke likebetydende at de har samme erfaringene eller de samme kunnskapene. Det viser seg at det hver enkelt anser som viktig for en selv og sitt yrke er avhengig av sitt eget liv og sine erfaringer. Noe som medfører at man kan ha forskjellige tilnærminger for å løse et problem i arbeidssammenheng. Denne ulikheten åpner for å se en problemstilling fra forskjellige perspektiv og er derfor verdifull i veiledningen (Midthassel, 1997).

Veiledningen foregår i samspill mellom minst en veisøker og en veileder.

Før veiledningen tar veisøkeren seg tid til egenrefleksjon, der han/hun tenker over en problemstilling som han/hun ønsker å drøfte med en kollega eller veileder. I denne fasen er det viktig å skrive ned problemstillingen og se på den fra forskjellige vinkler og forsøke å forstå ens egne handlinger og holdninger ut ifra sitt verdigrunnlag, sine kunnskaper og erfaringer. Videre bør en kjenne etter sine følelser.

Veilederens oppgave består i å bidra til økt innsikt og utvikling hos veisøkeren og det er en forutsetning at han/hun klarer å se problemstillingen ut fra veisøkers perspektiv, samtidig som han/hun bør bidra til at saken ses fra andre perspektiv enn det veisøker i utgangspunkt har (Midthassel 1997).

I en veiledningssituasjon er det alltid veisøker som må være i sentrum.

Erfaringene gir oss mulighet for å lære. Ved å reflektere høyt sammen blir teorien knyttet til praksisen og bevisstgjort, samtidig som den reflekterende oppnår større klarhet i hva hun/han selv tenker og årsaken til det. Videre kan veilederen gir tilbakemeldinger på hvordan veisøkeren blir opplevd.

Veiledningstema: tolkeetikk og tolkeskikk

Det finnes mange tolkefaglige tema som egner seg til veiledning. To tema som vi anser å være grunnleggende i tolkesammenheng er tolkeetikk og tolkeskikk.

Med tolkeetikk menes det grunnleggende normer som bør styre hver tolks holdning i utførelsen av sitt yrke, mens tolkeskikk går mer inn på hvilke regler som styrer adferden til tolken.

På 50-tallet utarbeidet den internasjonale konferansetolkeforeningen (AIIC) en tolkeetisk kode, som alle medlemmer av organisasjonen forplikter seg til å følge. I 1997 utarbeidet det daværende norske Kommunal- og regional- departementet retningslinjer for god tolkeskikk som også er det eneste styrende dokumentet for tolkeetikk i Norge. Det dreier seg om et rigid regelsett som kanskje burde revideres i lys av utviklingen på tolkefeltet i løpet av de siste 20 år.

Begge dokumentene sikter på å øke profesjonaliseringen av tolkeyrket ved å innføre et regelsett som bør sikre rammene for god tolking. Mens AIICs regler er mer deskriptive og formidler på hvilken måte det forventes at reglene anvendes, er de norske reglene mer absolutte og kan stille tolker foran vanskelige fortolkingsspørsmål, som for eksempel paragraf 4 i de tolkeetiske retningslinjene:

Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.

Hvordan tolker vi ordene: alt, intet fortie, intet tillegge, intet endre? Hva menes det med dette rent konkret? Vi vet jo at tolking betyr å overføre meningen mellom to språk. Vi vet at syntaks og semantikk varier fra språk til språk, at mening også er formidlet med måten budskapet blir fremmed på, som igjen er språkavhengig. Alle disse spørsmålene er grunnleggende og meget relevante i tolkesammenheng. For å synliggjøre problematikken kan det tenkes å vise studentene konkrete case som tar utgangspunkt i ekte hendelser og som gir rom for åpen og ærlig drøfting av problemstillingene i en veiledningssituasjon.

Det samme gjelder konkretere spørsmål knyttet til tolkeskikk, både når tolken arbeider alene og når man arbeider i et team bestående av minst to tolker.

Også i dette tilfellet kan konkrete case eksemplifisere aktuelle problemstillinger. Tett samarbeid i en tolkekabin kan nemlig by på mange utfordringer: Hvem bestemmer arbeidsdeling? Hva gjør man når det er kollegaen sin tur å tolke? Hva gjør man når kollegaen tolker feil? Hvordan bistår man kollegaen? Hvordan unngår man konflikter? Hva gjør jeg hvis kollegaen bruker en parfyme som gjør meg kvalm? Etc.

Veiledning tar utgangspunkt i erfaringslæring og hjelper oss å reflektere over og forstå hvordan vi som tolker og tolkestudenter bearbeider våre erfaringer. Veiledning er et verktøy som hjelper oss å lære av «våre feil» og samtidig bidra til en ytterligere profesjonaliseringen av tolkeyrket i Norge.

Konklusjon

Målet med denne artikkelen var å beskrive hvordan kollegialt samarbeide kan bidra til økt profesjonalisering av tolkeyrket og vise hvilke grunnleggende faktorer som innvirker i samspillet mellom tolker og mennesker for øvrig. Vår hypotese er at bevissthet rundt personlighetstyper og kommunikasjonsnivåer vil kunne bidra til et mer fruktbart kollegialt samarbeide, spesielt i en veiledningssituasjon. En veiledningssituasjon er symmetrisk og alle involverte parter er likestilte, og den forutsetter at alle deltakere ønsker å være med og er åpne for det.

Det finnes mange tolkefaglige spørsmål som egner seg til veiledning. I denne artikkel valgte vi å se kort på veiledningsspørsmål knyttet til tolkeetikk og tolkeskikk som er grunnleggende for ytterligere profesjonalisering av tolkeyrket i Norge og verden for øvrig.

Prima vista i offentlig sektor

Prima vista er tolking fra skrift til tale. Det er mange tolker i offentlig sektor som gjør dette nærmest daglig. Tolkene prima vista tolker politirapporter og asylrapporter og andre offentlige dokumenter.

Det er interessant å merke seg at i Belgia er tolkens kompetanse utelukkende knyttet til muntlige ferdigheter. I myndighetenes retningslinjer er altså tolking i offentlig sektor definert veldig tydelig som at både kildeteksten og målteksten skal være muntlig, http://www.kruispuntmi.be/thema/sociaal-tolken-en-vertalen/ik-wil-sociaal-tolk-worden/sociaal-tolken/certificeringsproef-sociaal-tolken.

Det er også mulig å fortolke den norske konteksten på den måten, jfr. Paragraf 4 i tolkens etiske retningslinjer

• Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.

I tolkens etiske retningslinjer står det altså alt som «sies».

Per i dag finnes det ingen utdanning i tolking fra skrift til tale i Norge. Vi vet derfor lite om tolkenes ferdigheter i prima vista.

Prima vista skiller seg vesentlig fra annen tolking, fordi denne formen for tolking krever svært gode leseferdigheter. Fra en undersøkelse vet vi at det er mange tolker som ikke har gode leseferdigheter. Vi vet også at en del skriftlige tekster ikke lar seg gjengi til en forståelig muntlig tekst ved hjelp av prima vista. Det dreier seg om tekster med høy informasjonstetthet, for disse blir ubegripelige i en muntlig form.

OM Å SKRIVE ARABISK PÅ NORSK

Det arabiske og det norske alfabetet

Arabisk skrives med det arabiske alfabetet. Dette alfabetet representerer lydsystemet i arabisk, et lydsystem som ikke samsvarer med lydsystemet i det norske språket. I møte med norske myndigheter kan disse forskjellene by på noen utfordringer.

Navnet Muhammad (محمد) kan for eksempel skrives på ulikt vis med latinske bokstaver: Mohammad, Mohammed, Muhammad, Mouhammad, Mohamed. Det kan også navnet Shukri (شكري), som også kan skrives Choukri med latinske bokstaver. Et annet eksempel er navnet Fatima (فاطمة), som også kan skrives Fatmah eller Fatemah. Dette henger sammen med:

1. De ulike vokalsystemene i norsk og arabisk.
2. De ulike konsonantsystemene i norsk og arabisk.
3. Ulik markering av dobbelt konsonant i norsk og arabisk.
4. Ulike tradisjoner for hvordan arabiske bokstaver gjengis med latinske bokstaver.

Vokaler

Arabisk har tre vokaler i sitt skriftspråk: a, e, i. I norsk har vi ni vokaler i skriftspråket: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. De tre arabiske vokalene er beskrevet under:

1. Lyden «a» og lyden «e» er representert med samme bokstav. Det varierer derfor hvordan bokstaven gjengis med latinske bokstaver; som a eller e.
2. Lyden «i» skrives som i med latinske bokstaver, men kort i gjengis av og til som e eller den kan utelates.
3. Lyden «o» skrives gjerne som o, u eller ou med latinske bokstaver

Vanligvis gjengis bare lange vokaler i arabisk skrift. Korte vokaler markeres ikke.  I norsk skriftspråk gjengis både lange og korte vokaler. Det forklarer den ene forskjellen mellom Fatima og Fatmah, for i er en kort vokal i dette navnet, og derfor som oftest ikke markert i arabisk skrift.

Konsonanter

Arabisk har 28 konsonanter. Norsk har 20 konsonanter. Arabisk har derfor konsonanter som ikke finnes i norsk, jfr den første lyden i navnet Shukri/Choukri, som vi gjerne gjengir med sh eller ch, og som tilsvarer den første av de to språklydene i det norske ordet skje.

Arabisk markerer, som nevnt, ikke dobbelt konsonant med to konsonanter slik som i latin, jfr. navnet Mohammad/Mohamad. I arabisk markeres dobbelt konsonant med et tegn over bokstaven. Denne markeringen kan dessuten ofte utelates i arabisk skrift. Det gjør at arabiske navn med dobbelt konsonant noen ganger skrives som enkelt konsonant og andre ganger som dobbelt i norsk, avhengig av hvem som skriver og av hans skrive- og leseferdigheter.

Arabisk har en bokstav som ofte står sist i jentenavn. Den gjengis som a og andre ganger som ah, jfr de to variantene av Fatmah/Fatima over.

Transkripsjonstradisjoner

Ulike arabiske land har ulike tradisjoner for hvordan arabiske bokstaver gjengis med latinske bokstaver. For eksempel vil navnet Shukri gjerne skrives slik i noen land, mens det skrives Choukri i andre land. Som en pekepinn vil gjerne en person med bakgrunn i en tidligere fransk koloni bruke ch og ou, mens en med bakgrunn fra en tidligere britisk koloni vil bruke sh og u.

Utfordringer i møter med norsk offentlig sektor

Disse forskjellene mellom norsk og arabisk skriftspråk kan gi noen utfordringer i møte med norsk offentlig sektor. Når arabiske ord eller navn skal gjengis på norsk med latinske bokstaver, kan ulike personer gjøre dette på litt ulikt vis. Samme person kan også skrive navnet sitt på ulikt vis i ulike sammenhenger. Kanskje husker han ikke hvordan han skrev det sist, eller kanskje har noen nå fortalt ham at han skal skrive det på en annen måte. Hvor konsekvent man er i sin skrivemåte av navn eller andre ord kan avhenge av utdanningsbakgrunn. Folk med høy utdanning og som er vant til å skrive navnet sitt med latinske bokstaver, vet at det er viktig at navnet de skriver samsvarer med offentlige dokumenter. Analfabeter eller andre med svake lese- og skriveferdigheter vet kanskje ikke at det er viktig at navnet skrives på samme måte hver gang.

Analfabetisme

En annen utfordring for norske myndigheter kan være analfabeter eller andre som ikke vet når de er født, og derfor bare vet sånn omtrent hvor gamle de er. Noen vet for eksempel bare at de ble født om våren. I henhold til en slik tenkning vil overgangen til en ny alder, et nytt år, kunne variere litt, og det kan også være grunnen til at alderen de oppgir ikke stemmer med offentlige dokumenter.

I samfunn eller sosiale lag der man ikke har tradisjon for å feire bursdager, der fødselsdager ikke er en merkedag, er ikke dette en dag en fester seg spesielt ved. Norske myndigheter kan møte på personer som kommer fra samfunn eller sosiale lag der fødselsdatoer ikke er en del av kunnskapen en har om seg selv. Disse menneskene vet derfor kanskje ikke når de har fødselsdag, fordi fødselsdag ikke er et konsept der de vokste opp, eller ikke var det da de vokste opp, men er det nå.

Doktoravhandling om bruk av rollespill i undervisningen

Magnus Dahnberg har nylig skrevet en doktoravhandling om bruk av rollespill i undervisning av tolkestudenter.

Temanummer om tolking i offentlig sektor

Min flinke kollega Tatjana Felberg er redaktør for et viktig temanummer om tolking i offentlig sektor.

I sin innledning til temanummeret skriver Tatjana Felberg:

«Forskning om tolking i offentlig sektor er av nyere dato og har foregått innen forskjellige fagfelt. Dette gjør det vanskelig å ha en helhetlig oversikt over alt som er blitt gjort i Norge.

Dette temanummeret er et forsøk på å føre sammen forskere med ulik bakgrunn og erfaring og med tilhørighet til ulike fagtradisjoner.

Artiklene viser at tverrfaglige tilnærminger står sentralt hos alle. Artikkelforfatterne kombinerer og bruker elementer fra språkvitenskap, sosiologi, antropologi, filosofi og psykologi. De bruker også ulike metoder i sin forskning: fra diskursanalyse av dokumenter, spørreundersøkelser, dybdeintervjuer og fokusgrupper blant tolker og tolkebrukere, til beskrivelse av tolking i autentiske situasjoner.

Flere av artiklene bruker autentiske data fra offentlig sektor i Norge. Dette viser en tett forbindelse mellom forskning og praksis. Forskerne kommer med eksempler fra ulike kontekster: helsevesen, rettsvesen (politi, UDI) og ulike arbeidsplasser.

Artikkelforfatterne er opptatt av temaer som strekker seg fra det generelle, som drøfting av profesjonalisering av tolking og ulike forståelser av tolkens funksjon, til mer spesifikke problemstillinger som hvordan tolker og tolkebrukere kan forbedre sine ferdigheter.»

I dette temanummeret kan du lese om

• rettstolking og rettssikkerhet:  Åse Johnsen.
• når det er behov for tolk i helsetjenesten: Gry Sagli
• tegnspråktolking som profesjon: Ingeborg Skaten
• tegnspråkstolkers refleksjoner: Sara Beth Evans-Jordan
• tillit og kvalitet: Gro Hege Saltnes Urdal
• hva tolkestudenten trenger: Elisabet Tiselius
• prima vista : Tatjana Felberg
• tolking i politiavhør: Kristina Kepinska Jakobsen
• traumatiske reaksjoner hos tolker: Daniela Feistritzer
• profesjonalisering: Hanne Kristine Angelshaug
• bokomtale: Kristina Solum

«Eg har ingen familie» – Identitet, deltakarroller og tolking i asylsøkjarintervju

Bjørghild Kjelsvik har skrevet en interessant artikkel om asylsøkerintervjuer.

Her er sammendraget:

I behandlinga av søknadane om asyl i Norge inngår asylintervju som ein viktig reiskap for UDI når det gjeld å fastslå identiteten til asylsøkjaren og om asylgrunnlaget er gyldig. Det er derfor viktig å auke innsikta i korleis desse intervjua fungerer, og om dei faktisk gir dei opplysningane dei skal med tanke på ein juridisk korrekt prosedyre. Intervjua inneheld mykje forteljing og er derfor eigna for narrativ analyse, i samsvar med den rike forskinga på narrativar og identitet. Formålet med denne artikkelen er å vise korleis ein asylsøkjar prøver å konstruere ein relevant identitet i intervjuet ved å bruke visse diskursar og posisjoneringar når han fortel om seg sjølv. Analysen viser korleis dette mislykkast i møte med UDIs intervjusjanger og også korleis tolken innverkar på resultatet. Interaksjonen i intervjuet er analysert ved hjelp av deltakarroller og posisjonering, og ei sosialkonstruktivistisk identitetsforståing ligg til grunn for analysen av dei ulike narrativane.

Hele artikkelen kan du lese her.

Film om tolking i offentlig sektor

Idé og manus: Tatjana Radanović Felberg

Produksjon: Susanna Calvert og Eirik Ingebricson

«Et bidrag til historien om tolking i offentlig sektor i Norge» er en film som tar for seg ulike aspekter ved tolking i offentlig sektor.

Filmen er delt i tre deler.

Den første delen består av: a) tilbakeblikk på hvordan tolking i offentlig sektor har utviklet seg i Norge (ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) b) tilbakeblikk på tolkeutdanning gitt ved Universitetet i Oslo c) beskrivelse av den nettbaserte utdanningen som gis ved Høgskolen i Oslo og Akershus og d) en oppsummering av hovedlinjer i forsking på tolking i offentlig sektor i Norge.

Den andre delen av filmen består av informasjon: a) om statsautorisasjon i tolking (Høgskolen i Oslo og Akershus), b) om Tolkeregisteret (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) og c) om kurs i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor (Høgskolen i Oslo og Akershus).

Den tredje delen av filmen presenterer et kvalitetssikringsprogram utviklet av Utlendingsdirektoratet.

Filmen er også tekstet til engelsk. Begge versjoner (på norsk og tekstet versjon) finner dere her:

https://vimeo.com/channels/885403

Min forskning

Jeg er tolkeforsker, men forsker også på hatprat. Høgskolen i Oslo og Akershus har laget en videosnutt om denne forskningen.