Film om tolking i offentlig sektor

bilde

Idé og manus: Tatjana Radanović Felberg
Produksjon: Susanna Calvert og Eirik Ingebricson

«Et bidrag til historien om tolking i offentlig sektor i Norge» er en film som tar for seg ulike aspekter ved tolking i offentlig sektor.

Filmen er delt i tre deler.

Den første delen består av: a) tilbakeblikk på hvordan tolking i offentlig sektor har utviklet seg i Norge (ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) b) tilbakeblikk på tolkeutdanning gitt ved Universitetet i Oslo c) beskrivelse av den nettbaserte utdanningen som gis ved Høgskolen i Oslo og Akershus og d) en oppsummering av hovedlinjer i forsking på tolking i offentlig sektor i Norge.

Den andre delen av filmen består av informasjon: a) om statsautorisasjon i tolking (Høgskolen i Oslo og Akershus), b) om Tolkeregisteret (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) og c) om kurs i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor (Høgskolen i Oslo og Akershus).

Den tredje delen av filmen presenterer et kvalitetssikringsprogram utviklet av Utlendingsdirektoratet.

Filmen er også tekstet til engelsk. Begge versjoner (på norsk og tekstet versjon) finner dere her:

https://vimeo.com/channels/885403

Advertisements
Publisert i Forskning, Kommunikasjon via tolk, Statsautorisasjon, Tolkeetikk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Min forskning

Jeg er tolkeforsker, men forsker også på hatprat. Høgskolen i Oslo og Akershus har laget en videosnutt om denne forskningen.

Publisert i Informasjon fra tolkeutdanningen | Merket med | Legg igjen en kommentar

GODE SAMTALER MED BARN VIA TOLK

Rapporten fra konferansen Gode samtaler med barn via tolk er skrevet av Kirsti Jaregg.

Konferansen «Gode samtaler med barn via tolk» fant sted 22.-23. september i lokalene til RBUP Øst og Sør i Nydalen.
Arrangørene bak konferansen var RBUP Øst og Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA) i samarbeid med Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Tolkesentralen OUS, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), Regionalt ressurssenter for vold og traumatisk stress (RVTS), Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse, OUS og Norsk tolkeforening.

 

ÅPNING AV KONFERANSEN
Anne Kari Lande Hasle, leder at Tolkeutvalget

Tolkeutvalget ble oppnevnt 23. august 2013, og legger fram sin rapport 24. september 2014. Utvalget dokumenterer at kvaliteten på tolkete samtaler er for dårlig, at det benyttes ukvalifiserte tolker og at det er et underforbruk av tolk i offentlige tjenester. Dette svekker rettsikkerheten og utgjør en fare for liv og helse. Utvalget foreslår derfor et krafttak for å kvalifisere flere tolker og gi økt opplæring av ansatte i offentlig sektor. Å fortsette dagens praksis er ikke et alternativ.
Les mer: Bakgrunnen for opprettelsen av utvalget var en bekymring for at beslutninger tas på galt grunnlag, at voksne og barn ikke får den hjelpen de trenger og at offentlige ressurser brukes galt. Utredningen bekrefter at det er grunn til bekymring og Tolkeutvalget ønsker derfor å heve kvaliteten i tolking for voksne og barn. Utvalget utfordrer alle sektorer med ansvar for likeverd, liv, helse og rettssikkerhet til å legge en strategi for å heve kvaliteten på tjenestene sine.

Utvalget har konsentrert seg om:

  • Justissektoren, det vil si domstolene, politiet, kriminalomsorgen og utlendingsforvaltningen. Disse har svært ulik praksis med hensyn til tolkebruk
  • Helse- og omsorgssektoren. Disse har et langt skritt å ta for å sikre likeverdige tjenester
  • Skole og barnehage

Tolking for barn er aktuelt i alle disse sektorene. Jo mer sårbare personer er, dess mer utsatt blir de når det gjelder kvaliteten på tjenestene. Utvalget mener derfor at tolking må bli en del av ordinær tjenesteyting som arbeidsgiver har ansvar for. I tillegg må utdanningene tilby opplæring i tolkebruk.
Underforbruk av tolk bidrar også til økte samfunnsøkonomiske og menneskelige kostnader fordi mange «går i ring» uten å få løst problemer grunnet språkbarrierer. Når det gjelder økonomiske kostnader, har utvalget imidlertid få konkrete tall å skilte med.
Tolkeutvalget fant at institusjoner har inngått anbudsavtaler hvor de blir forsikret om å få kvalifiserte tolker, uten at dette er tilfelle. Offentlig sektor blir med andre ord lurt. Rapporten peker på svakheter ved anbudssystemet og kommer med forslag til forbedringer.
Utvalget vil legge fram et forslag om å bruke kvalifiserte tolker i offentlige tjenester og forventer en debatt om hva kvalifiserte tolker betyr i praksis. Tolker som skal tolke for barn, må i tillegg til vanlige kvalifikasjoner også besitte en tilleggskompetanse som kvalifiserer dem til å tolke for barn.

 

BARN OG TOLKING: «Å VÆRE TOLK FOR SIN FAMILIE
Elisabeth Tiselius, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og Stockholms Universitet

Et forskningsprosjekt i Sverige finner at barn kan synes det er positivt å tolke eller være «språklig medhjelper» i egen familie. Noen barn opplever økt selvfølelse og økt ordforråd av å tolke. Til tross for dette, finnes det mange innvendinger mot å la barn få denne rollen. Dersom offentlige etater oversatte mer informasjonsmateriell, ville man i større grad unngå at barn tolket for sin egen familie. Innlederen mener også at et lovforbud mot å bruke barn som tolk bør omfatte alle familiemedlemmer.

Barn fungerer som språklige medhjelpere i mange hverdagssituasjoner der tolk ikke kan være til stede, som når det banker på døren eller familien ser på TV. Noen barn opplever dette positivt, mens andre barn har et mer nøytralt forhold til dette. Barn som har foreldre som er misfornøyde med tolkingen deres, kan synes det er et stort problem. Innlederen mener at det er den siste kategorien som må vektlegges når man diskuterer hvorvidt barn bør være språklige medhjelpere. Barn som synes det er greit eller morsomt å tolke, svarer dessuten at de aldri vil bruke sine egne barn som tolker hvis det skulle bli aktuelt.

Child Language Brokering

Det synes å gå et nord-sør skille i Europa når det gjelder synet på om barn skal brukes som tolker. De nordiske landene og Tyskland skiller seg fra søreuropeiske land, inkludert Storbritannia, i synet på dette. I noen av disse landene utdannes barn som tolker i såkalte Child Language Brokering-programmer. Barna som trenes til å være tolker skal ikke tolke i vanskelige situasjoner, men hjelpe kamerater på skolen eller bidra i møter med nye foreldre osv. Argumentet er blant annet at man verdsetter barnas språkkunnskaper, at det kan styrke selvtilliten deres og at de får et ordforråd som kan likne det en voksen har. Videre utvikler de teknikker og metoder som likner de som utdannete tolker bruker. De lærer seg metoder for å lære seg nye språk og kjenner seg språklig overlegne foreldre og jevnaldrende. Voksne utviser også takknemlighet som barnet vokser på. Man har også undersøkt om det faktum at barn tolker endrer maktbalansen i familien, men informanter avkrefter dette i en undersøkelse.

Innvendinger mot å bruke barn som språklig medhjelpere

Det er imidlertid flere innvendinger mot at barn får en tolkerolle. Selv om informanter mener at barn som tolker ikke endrer maktbalansen i familien, mener andre at dette kan skje uten at familien er klar over det. I en søskenflokk vil noen barn velges til å være tolker, andre ikke. Man vet ikke hva som gjør at enkelte pekes ut til denne oppgaven. Barn som tolker, får også mange andre roller som for eksempel lærer, advokat/talsperson eller stedfortredende forelder for søsken. Barn får også i oppgave å kontrollere kvalifiserte, voksne tolker selv når barna ikke tolker.
En annen innvending mot barn som tolker, er at det nærmest er umulig å vurdere og forutse hvilke situasjoner og samtaler som kan bli vanskelige. Og hvem skal vurdere om noe er lett eller vanskelig? Lærere rapporterer også om at barn som brukes som språkmedhjelpere for kamerater, henger etter faglig. Det er mulig dette beror på at de også får mange andre oppgaver i tillegg til det språklige.
Enkelte kaller det å benytte barn som tolker for barnearbeid, og hevder dessuten at dette truer den profesjonelle taushetsplikten og lover om personvernbeskyttelse. Man risikerer også at barn utelater å oversette ytringer de synes er pinlige, eller forhold som er tabu å snakke om i visse kulturkretser eller familier.
Det innvendes også at selv om barn lærer mye ved å tolke for foreldre og blir mer modne enn sine jevnaldrende, er ikke dette nødvendigvis til barnets beste. Barn kan også ta på seg en tolkerolle for å verne foreldre mot klasseskiller, når det er pinlig for foreldre å være fra en lavere klasse enn tolkebrukeren. Barn kan også komme i dilemmaer hvis de må tolke for foreldrene, for eksempel at de må tolke deres aggressive ytringer mot tjenesteytere som gjør at barna opplever seg som uhøflige og uærbødige.

Forskning om barn og tolking

Det er praktisk vanskelig å oversette spørreskjemaer og validere disse på andre språk. En annen hindring for forskning på barn som brukes som tolk, er at det er vanskelig å skaffe informanter og få ærlige svar fra både innvandrermiljøer og fra ansatte i offentlig sektor. Tiselius fortalte for eksempel om en spørreundersøkelse der 22 personer svarte at de aldri brukte barn som tolk, mens 20 av 22 sa at barn erflinke til å tolke. Mange vet at det ikke er akseptert at barn brukes som tolk, og det er derfor vanskelig og pinlig å snakke om. Resultatet er at forskere ofte kun hører anekdoter, som leger som foretrekker at søsken tolker for andre søsken, eller skoler som kun bruker tolk når det er en alvorlig situasjon og ikke ved for eksempel utviklingssamtaler.

Innlederen etterlyser mer kunnskap om følgende

  • Hvem bestiller legetimer eller andre avtaler?
  • Hvordan forløper samtaler når barn ringer inn til nødetater ved katastrofer? Behandles sakene likt som når voksne snakker? Det hender barn også er tolk for foreldre i slike situasjoner. Hvordan oppleves dette?
  • Hvordan foregår kommunikasjonen før en tolk ringer i en tolket samtale og etter tolken har lagt på?
  • Hvis barn ønsker å tolke, hvordan løser man dette?
  • Hva gjør tolkebrukere når foreldre bare vil bruke barn som tolk og ikke har tillit til tolken?
  • Hva med barn på sykehus? Sykepleiere gir gjerne informasjon til barn og foreldrene i møter med tolk, men mye pleie og informasjonsdeling skjer utenom disse møtene.
  • Hvordan skal foreldre få kunnskap om medisinering og annen pleie uten tolk til stede?
  • Hvordan skjer denne kommunikasjonen og hvordan bør den skje?
  • Man kan spørre seg hvorfor skal man forske på barn som tolker, spesielt når det kommer et lovforslag som forbyr dette. Forskning er imidlertid viktig for å kunne forutsi når, hvorfor og hvordan situasjoner oppstår der barn tross forbud brukes som tolk for å forebygge at dette skjer.
  • Hvordan påvirkes barn av tolkerollen? Er det så ille som vi tror?

 

Å SNAKKE MED BARN
Anne Kirsti Ruud, spesialist i klinisk pedagogikk, RBUP Øst og Sør

Hva er viktig i kommunikasjon med barn når man har samtaler som vedrører psykisk helse? Innlederen framhever evnen til å skape utviklingsfremmende mening i vonde opplevelser, behandle barn med verdighet og anerkjenne barns meninger. Det er også viktig å etablere kommunikasjonsregler for tolkete samtaler med barn for å skape klare og trygge rammer.

Mening

Det er svært viktig hva slags mening barn knytter til livshendelser. Hvis barnet tenker at det ble utsatt for en traumatisk hendelse fordi han eller hun fortjente det, gir dette en helt annen reaksjon enn om barnet tenker at det var på feil sted til feil tid. Utfordringen for fagpersonen er å bidra til en meningsskaping som er mest mulig utviklingsfremmende for barnet. Det er videre viktig å knytte mening til selve samtalen man har med barn, at barn forstår hva slags samtale/møte de er delaktig i. Hvis man skal sette dette på spissen, er det viktigere å være tydelig enn hyggelig, uten at tydelighet utelukker det siste. Fagpersonen skal også skape mening i hvorfor det er en tolk til stede og hva tolkens rolle er i samtalen.

Verdighet

Hvordan kan man snakke med barn på en måte som ikke krenker verdigheten? Det er et norsk fenomen å tro at det er viktig å «få hull på byllen» og snakke om det som er vanskelig for å få det bra. Barn underrapporterer om situasjoner der de har følt seg ydmyket og krenket. I møte med behandlere kan derfor foreldre eller andre voksne i beste hensikt fortelle om vanskeligheter barnet har, som for eksempel ensomhet, og dermed ydmyke barnet.
Så hvordan kan man ivareta barns verdighet? Hvis barnet kjenner at det er til hjelp for andre barn, kan dette gi en følelse av verdighet. I samtalene kan fagpersoner vektlegge at barns vonde erfaringer kan være til nytte for andre som har det vondt og dermed gjøre barnet sterkere. Det krever en hårfin balansegang å formidle dette, så man ikke bagatelliserer at barnets erfaringer er vonde og vanskelige.
Ruud mener at barns verdighet krenkes når voksne forlanger at barn skal bruke ord når de er sinte og ute av seg. For å kunne formulere seg, må man være innenfor «toleransevinduet» der man ikke er over- eller underaktivert. Hvis barn må snakke om hva som har skjedd når det er svært aktivert, klarer det ikke å forklare seg. Derfor må barnet først roe seg ned – emosjonsregulering må finne sted før atferdsregulering hvis man vil ta opp problematisk atferd fra barnets side.

Anerkjennelse

Det er viktig å anerkjenne barns og voksnes uttrykksmåte og meninger og godta måten personen ønsker å framstille seg selv på. Anerkjenn og utforsk det den andre sier, uten å overtale den andre til å bli enig med deg. Det er vanskelig å anerkjenne barns synspunkter når de uttrykker skyldfølelse overfor noe de ikke har skyld i, som for eksempel overgrep. Det er imidlertid viktig ikke å avfeie dette med «det er ikke din skyld». Ruud oppfordrer heller til å utforske hvordan barn tenker om dette på en ikke-ledende måte ved å si: «Få høre!» Siden kan man introdusere egne tanker og spørsmål som bidrar til at barnet kan tenke annerledes om skyld. Det er m.a.o. bedre å finne ut hvordan den andre forstår verden, og la den andre resonnere seg fram til at man ikke har skyld, framfor å komme med råd eller egne synspunkter.

Sentrale prinsipper i samtaler med barn

Etabler kommunikasjonsregler i begynnelsen av samtalen, som «Her bestemmer alle hva de vil si» (unntatt tolken.) Man kan invitere til at barnet kan snakke, men unngå å presse barn til dette og ha respekt for at ikke alle vil snakke. Den voksne kan formidle at hun vet at noe er vanskelig, framfor å stille barnet et spørsmål om hvordan han har det. Noen ganger er det viktigere hva den voksne sier, enn at barnet snakker. Voksne sier ofte mer og mer dess mindre barnet snakker.
Det er også viktig å høre om og anerkjenne barns smerte uten å trøste for raskt eller se det positive i situasjonen. En annen måte å anerkjenne følelser på, er å unngå fristelsen til å forklare dem bort. Hvis et barn for eksempel ikke vil i barnehagen, har voksne en tendens til å forklare at de vil få det fint osv., i motsetning til å anerkjenne at de ikke har lyst til å gå eller er lei seg. Ruud mener derfor at man ikke skal avlede følelser for fort, men heller hjelpe barn til å tåle vonde følelser.

 

BARNS DELTAKELSE I TOLKETE SAMTALER
Anne Birgitta Nilsen, førsteamanuensis ved avd. for tolkeutdanning og internasjonale studier ved HIOA

Nilsen ga en generell innføring i tolkete samtaler med barn og gjennomgikk praktisk tilrettelegging, lovverket som ligger til grunn for å benytte tolk samt tolkens rolle og profesjon. Forsking tyder på at ganske små barn forstår dynamikken i tolkete samtaler. Det er viktig å vurdere barns språkkunnskaper for å finne ut om tolk skal benyttes i samtaler. Voksne overvurderer ofte barns språkkompetanse fordi barn raskt lærer seg fonetikken i et nytt språk. Nilsen ga også en innføring i hvordan bestille tolk gjennom Tolkeportalen.no

Bruk av tolk når det er nødvendig er en forutsetning for likeverdige tjenester i offentlig sektor. Forvaltningsloven pålegger tjenesteytere veilednings- og informasjonsplikt, og noen ganger er det nødvendig med tolk for å oppfylle disse.

Praktiske forhold

Tolkebrukeren må benytte en kvalifisert tolk, og gjerne bestille tolk gjennom Tolkeportalen.no. Det er viktig at tolkebrukeren planlegger samtalen på forhånd sammen med tolken, slik at de er enige om hvordan samtalen skal foregå. Tolkebrukeren må sette av nok tid – en tolket samtale tar omtrent dobbelt så lang tid som samtale uten tolk. I samtaler med tolk er det vanlig at barnet sitter overfor fagperson mens tolken sitter på siden, slik at partene sitter i en trekantformasjon. Denne plasseringen er vanlig i for eksempel i politiavhør. Det er viktig å avklare tolkerollen og taushetsplikten for barna. Ofte gjør tolken dette, men også tolkebrukeren kan informere om dette. Denne informasjonen må være tilpasset barnets alder.

Hva er tospråklige hjelpere?

Tolketittelen er ikke en beskyttet tittel, derfor er uprofesjonelle, tospråklige hjelpere en utfordring. Mange likestiller en tolk med en tospråklig person som medfører at for eksempel rengjøringspersonale benyttes til å tolke for pasienter eller at barn tolker for foreldre. Barn skal imidlertid aldri fungere som tospråklig hjelpere i offentlig sektor, og skal ikke ha dette ansvaret for sine foreldre eller andre voksne.

Hva er forskjellen på en tolk og en tospråklig person?

En tolk har en profesjon, og kan to språk mye bedre enn de fleste andre. Tolkens oppgave er å gjengi ytringer mellom språkene, og profesjonelle tolker bidrar til å koordinere turtaking og avbryter når minnet er fullt på en smidig måte. De tar ordet ved naturlige turskifte-punkter. En tolk har høy tospråklig kompetanse, stor minnekapasitet og kan tolke både konsekutivt og simultant. De har et vokabular knyttet til ulike profesjoner i offentlig sektor. De kan ulike tolketeknikker og de følger tolkeetiske retningslinjer.

Nilsen utdypet noen av paragrafene i de tolkeetiske retningslinjene:
§ 4. sier at tolken skal tolke innholdet i alt som sies. Dette misforstås av noen som tror at tolker bare skal tolke verbale ytringer og tolke disse ordrett. Tolken skal derimot gjengi meningsinnhold. Trykk og intonasjon er derfor også viktig.
§ 7. sier at tolken ikke skal ha andre oppgaver under oppdraget. Dette innebærer at tolken heller ikke skal forklare ting på vegne av tolkebruker.
§ 8. sier at tolken skal si i fra når tolken ikke kan tolke på en forsvarlig måte. Dette kan forekomme hvis for eksempel tolken ikke forstår hva barnet sier.

Nilsen pekte på noen utfordringer med tanke på tolking for barn:

Rettsikkerhet

Blir barns rettssikkerhet ivaretatt? Siden tolk ikke er en beskyttet tittel og tolker ikke finnes på alle språk, vil uegnete personer ta på seg tolkeoppdrag. Nilsen viser til egen forsking om hvor galt det kan gå når man ikke bruker kvalifiserte tolker i for eksempel politiavhør eller i rettsalen. Det er mange instanser som har behov for tolking for barn: Politi, barnevern, helsesektoren, utlendingsforvaltningen, skole, helsestasjon, krisesentra, PPT og barnehage. Man vet lite om hvordan slike samtaler foregår, og om barns rettssikkerhet er ivaretatt i slike samtaler. Nilsen mener at dette antakelig ikke alltid er tilfelle. Dette kan skyldes både tolk og tolkebrukers manglende kvalifikasjoner.

Forstår barn dynamikken i tolkete samtaler?

Eksperimenter viser at barn kan delta i tolkete samtaler når språket tilpasses barnets alder. I samtalene handler tolken på samme måte som i tolking for voksne.

Når er det behov for tolk?

Det er behov for tolk når barn ikke kan norsk, eller tospråklige barn har norsk språk knyttet til spesifikke domener. Barn kan for eksempel ha gode språkferdigheter knyttet til skole, men ikke til andre domener som for eksempel hjemmet. Det kan derfor være nyttig at barn kan velge hvilket språk de vil uttrykke seg på i samtaler i offentlig sektor, og at det er en tolk tilgjengelig i samtalene.
En annen grunn til at det er vanskelig å vurdere tolkebehovet, er at barn gjerne ønsker å innfri voksnes forventninger og kan derfor svare bekreftende på spørsmål som: «Snakker du norsk?» eller «Forstår du hva jeg sier?» Barn lærer seg dessuten raskt fonetikken i et nytt språk, som gjør at de kan høres flinkere ut enn de er. Foreldre kan derfor overvurdere barna sine på grunn av dette.
Barns språkvalg er ikke nødvendigvis styrt av hvilket språk de blir tilsnakket på. Dette innebærer at de ikke nødvendigvis velger det språket de kan best. Det kan være andre forhold som avgjør språkvalg, som for eksempel et ønske om trygghet eller et ønske om å skape avstand.

Hvordan velge rett tolk?

Tolkeportalen og tolkeregisteret kan benyttes til å søke etter tolker. Søkekriterier inkluderer språk, land (for eks spansk fra Spania eller Chile), kjønn og fylke. Registeret viser tolkenes utdannelse og erfaring. Hvis man har bestilt en tolk fra et tolkebyrå, kan man også få rede på tolkens utdanning ved å søke i tolkeregisteret. Tolkene fordeler seg på fem kategorier, fra 1-5, der nummer 1 er de best kvalifiserte tolkene. Tolker i kategori 1 har både statsautorisasjon og minimum en grunnutdanning i tolking, mens tolker i kategori 2 er statsautoriserte tolker. Tolkebrukere bør etterspørre og bestille tolker fra kategori 1 som har både statsautorisasjon og tolkeutdanning. Man bør unngå å benytte tolker fra kategori 4 og 5.

Talespråktolker og tegnspråktolker bestilles ulike steder, tegnspråktolker bestilles gjennom nav.no/tolk.

 

KOMMUNIKASJON MED BARN VIA TOLK
Jorunn Gran, psykolog ved RVTS-Midt, Bente Mari Bjørnås, Tolk Midt-Norge, Trondheim Kommune, Marit Kanstad, Høgskolen for barnehagelærerutdanning, Dronning Mauds minne 

Gran, Bjørnås og Kanstad presenterte foreløpige resultater fra et prosjekt om tolking for fremmedspråklige barn i barnehager. Prosjektet startet i 2010 og problemstillingene var følgende: Hva er spesielt i kommunikasjon med barn via tolk? Krever det særskilt kompetanse i tolkesituasjoner med barn? Hovedmålet med pilotprosjektet er å øke bevisstheten og kompetansen hos tolker og andre fagpersoner om kommunikasjon med barn via tolk. Det andre hovedmålet er å oppfylle barns rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og forvaltningsloven gjennom økt bruk av tolk. En rapport med anbefalinger og tips for tolker og tolkebrukere vil foreligge når prosjektet er ferdig.

Les mer: Pilotprosjektet valgte barnehagen som arena av flere grunner. Barn tilbringer mye tid der, barnehagelærere er gode samarbeidspartnere, det er og høyere voksentetthet i barnehager enn i skoler. Målgruppen for prosjektet var nyankomne barn som ikke snakker norsk språk godt. Disse barna kan lett bli gående uten at noen snakker til dem, eller komme i konflikt med barnehagen. Misforståelser kan oppstå fordi barna ikke forstår regler eller hva en barnehage er. Små misforståelser kan utvikle seg til store problemer som kan følge barna inn i skoleårene.

Pilotprosjektet i Trøndelag hadde flere delmål:

  • Barnehager skal tilby likeverdige kommunikasjonsprosesser i en kontaktetableringsfase i barnehagen når man ikke deler språk med barna
  • Bidra til økt bruk av tolk
  • Forebygge misforståelse og konflikter som kan gi grunnlag for skjevutvikling hos barn
  • Lette tilpasning for barn som er nye i Norge
  • Gi tolker systematisk erfaring med å tolke for barn
  • Bidra til at barnehagen etablerer nye rutiner i arbeid med tolk.

Forskningsdesign

Utvalget besto av seks pedagoger og åtte barn (3-6 år) med lite eller ingen norskkunnskaper som var fordelt på tre barnehager. Videre ble 13 håndplukkete tolker fra Tolk Midt-Norges kommunale tolketjenetjenester benyttet i prosjektet. Bakgrunnen til tolkene varierte, men de fleste hadde tolkeutdanning. Barna ble tilbudt tolk tre timer daglig i to uker i en tilvenning/oppstartsfase i barnehagen. Barnehagen hjalp til med å filme tre situasjoner: En oppstartssamtale med barnet, en samlingsstund og et måltid. I tillegg ble det gjort intervjuer med barna, de ansvarlige pedagogene som var tolkebrukere og tolkene. Analyse av filmopptak og intervju foregår fortsatt. Det ble gitt både skriftlig og muntlig informasjon til barnehagene, i tillegg til at foreldre fikk informasjon på morsmål. Samtykkeerklæring ble gitt fra foreldre og prosjektet innhentet en godkjenning fra Regional etisk komite (REK). Samarbeidspartnere i prosjektet er Tolketjenesten i Trondheim kommune, Dronning Mauds Minne Høgskolen for førskolelærerutdanning, RVTS-Midt og tre barnehager i Trondheim kommune. Teorigrunnlaget er tilknytningsteori og sekundærtilknytning i barnehagen, identitetsteori knyttet til språk, didaktikk og teori om språkutvikling.

Foreløpige resultater:

  • Barn helt ned i 3-års alder forstår konseptet med å snakke via tolk, og de ser både på tolk og tolkebrukeren når de snakker
  • Noen ganger blir tolken en nær og viktig tilknytningsperson der barnet søker trygghet både fysisk og psykisk. Som følge av dette, hendte det at noen barn avviste tolker etter prosjektet
  • Noen barnehager bruker mer tolk enn før prosjektet startet
  • Språklig forståelse gjennom bruk av tolk gir mulighet for barns delaktighet, engasjement og formidling. Noen av barna som gråt mye eller spiste lite, blomstret opp etter bruk av tolk

Kanstad presenterte resultatene av tre spørsmål som ble stilt pedagogene som deltok i prosjektet:

1) Hva sier førskolelærere skjer med deres forhold til barnet når de kommuniserer via tolk?

De får en bedre tilknytning til barnet og blir raskere kjent med barnet delvis på grunn av at det er tolk til stede. De er fornøyde med å kunne gi forklaringer og informasjon og bruker kortere tid på dette. Dette forebygger også misforståelser.

2) Hva sier førskolelærere om tolkenes forhold til barna?

Tolkene involverer seg i barna på en måte som gjør at barn tør å snakke og tolken kan gi tilgang til barnets følelser. Noen tolker kommuniserer med barna når tolkebrukere ikke er til stede, andre holder mer på grensene.

3) Hva sier førskolelærere om barnets utbytte av å ha tolk i oppstartsfasen?

Barnet forstår stort sett, men ikke alltid, konseptet. Bruk av tolk gir økt trygghet, forståelse og økt læring av norskferdigheter. Det kommer an på barnet om det trenger tolk, fordi barn er så forskjellige.

Bjørnås presenterte resultater etter intervju med tolkene i prosjektet:

Utfordringer

Hovedutfordringen er at barnehagen er en ustrukturert situasjon å tolke i, for deltakerne i samtalene sitter ikke på stoler som i andre samtaler. Utfordringen for tolker er ikke å være i veien for samtalen mellom barn og tolkebruker, samtidig som de er nok tilstede. Tolken måtte også passe på ikke å oppfattes som lekekamerat, samtidig som de skulle være tilgjengelige for barnet. Tolker lurte også på om de forsto barnets ytringer på riktig måte. Det er et høyt tempo i barnehager, så tolken har ikke alltid mulighet til å dobbeltsjekke om de har forstått ytringer riktig. Dette innebærer at tolken må forstå det som sies første gang. Det var en utfordring for tolkene å holde konsentrasjonen oppe hele tiden.

Et annet problem var at det ved flere anledninger ikke var andre voksne ansatte til stede når barnet snakket, samtidig som ansatte forventet at tolken skulle fotfølge barnet. Hva skulle tolken gjøre når det oppsto konflikter mellom barn uten andre voksne til stede? Og hvem skulle tolken tolke til hvis det ikke var ansatte til stede for å svare på barnets spørsmål? Det er vanskelig å forklare små barn at de må spørre personalet, og det kunne oppstå tvil om hvorvidt barn klarer å skille tolken fra personalet. Noen tolker var også i tvil om personalet som ikke var involvert i prosjektet forsto tolkens ansvar og roller.

Prosjektet har også måttet si nei til deltagelse fra mange barn fordi de snakker språk fra små språkgrupper.

 

Hva er spesielt med å kommunisere med barn via tolk?

Rettighetsperspektivet: Hvordan ser vi på barn som man ikke deler et felles språk med? Tenker man at det er like viktig å snakke med dem? Preger dette hvor nær og fjern man kjenner seg disse barna? Blir disse barna oversett?

Maktperspektivet: Det er voksne som styrer samtaler med. Barn tar ofte ikke tolken i bruk, så mye av ansvaret hviler på de voksne. Gran spør også om samtaler mellom barn verdsettes på lik linje med samtaler mellom voksne. Hvorfor brukes ikke tolk når barn snakker med barn?

Tolken kan oppfattes som en trussel mot barnehageansattes relasjon til barna, men kan også bli en støtte. Ved tolking for barn som er traumatiserte, er det viktig at tolk og tolkebruker tenker likt om s.k. «traumebasert omsorg». Dette innebærer at tolken har kunnskap om traumatisering og sårbare barn.

Hva når barnet ikke tar tolken i bruk og ikke sier noe? Det at barna lytter til hva voksne sier, kan være like viktig som at de snakker selv.

Krever det spesielle kvalifikasjoner hos tolker som skal tolke for barn? Synet på og holdninger til barn kan være en viktig faktor. Det er for eksempel viktig at tolken ikke går inn i rollen som en oppdrager da dette kan virke skremmende for barnet. Det er videre viktig at tolken har kunnskap om barn, barndom og barnehager i Norge. Dette inngikk i kurset for tolker i prosjektet, og tolkene besøkte barnehagene i forkant. Personlige forutsetninger for å kommunisere med barn og tolkens kjønn var også av betydning, fordi det er forskjellig fra et barn til et annet hvilket kjønn de foretrekker.

 

NYTT FRA FORSKNINGSFELTET
Anne Birgitta Nilsen, førsteamanuensis ved avd. for tolkeutdanning og internasjonale studier ved HIOA

Det finnes lite forskning på tolking for barn. I Norge begynte dette å bli et forskningsfelt fra 2009, og det foreligger generelt lite forskning også internasjonalt. Tre temaer har vært fokus i forskingen: Barns deltakelse i tolkete samtaler, tolkens kunnskaper og ferdigheter for å kunne tolke for barn og tolkebrukerens kunnskaper og ferdigheter. Norge trenger også mer generell kunnskap om tolking for barn i offentlig sektor: Hva foregår, hva er behovet og hvem tolker?

Barns deltakelse i tolkete samtaler

Kan små barn delta i tolkete samtaler? Svaret er ja på grunnlag av samtaleeksperimenter med fire barn i 3-6 års alder, men funnene kan kanskje ikke generaliseres til alle situasjoner. Barnets alder spiller også en rolle med hensyn til om de forstår turtaking i en samtale.

Det er ikke uproblematisk å gjøre eksperimenter med små barn, og det er viktig å ikke utsatte dem for stress og utrygghet. Derfor ble samtaleeksperimentene gjort med egne barn og barn av venn/kollega i trygge omgivelser. Noen innvender at dette ikke gjenspeiler virkeligheten og at barn i virkelige tolkete situasjoner kanskje er utrygge osv. Det er riktig, men hensikten var å finne ut om det er mulig for barn å bruke tolk, noe eksperimentene bekreftet. Hvis barn er tospråklige, har de i tillegg en metakompetanse på at folk snakker forskjellige språk og dette letter muligens deltakelse i samtalen. En vellykket deltakelse fra barnet forutsetter imidlertid en profesjonell tolkebruker som kan samarbeide med tolk og som barnet kan følge.

Tolkens kunnskap og ferdigheter for å kunne tolke for barn

Tolken må kunne speile barnets språkbruk og -nivå. Dette er viktig for at tolkebruker kan få et inntrykk av barnets språknivå. For å kunne speile barnets språk, må derfor tolken beherske barneord på begge språk.
Hvis tolken ikke har erfaring med tolking for barn, er det viktig at tolken har tolket mye for voksne og i vanskelige situasjoner før vedkommende tar på seg slike oppdrag. Det er viktig at tolken planlegger samtalen sammen med tolkebruker før den finner sted.
Tolken skal gjengi alt som blir sagt i tillegg til trykk, intonasjon osv. Det er for eksempel en viktig forskjell om barnet sier: «Mamma slo meg ikke» eller «Mamma slo meg ikke». En som tolker monotont tolker derfor for mye eller for lite. Gjennom å inspirere barnet ved å gjengi tonefall osv, er tolken også delaktig i å holde på barnets oppmerksomhet.

Tolken tolker mening, og hvis barn ytrer meningsløse utsagn, er dette utfordrende å tolke. Tolken må avbryte så lite som mulig, men avbrytelser forstyrrer ikke like mye som i en vanlig samtale, fordi deltakerne ikke forstår det som blir sagt. Når tolken først avbryter, snakker hun/han ofte ekstra hurtig for å ikke la avbrytelsen vare lenger enn nødvendig. Tolken kan også benytte simultantolking for å ta mindre plass i samtalen, men dette kan også virke forstyrrende for barn og medføre at de de stopper opp.

Tolkebrukerens kunnskap og ferdigheter

Noen tolkebrukere sier at de ikke vet om tolkene er kvalifiserte. En løsning er å sjekke tolkeregisteret, men tolkebrukeren kan også se etter ulike aspekter ved tolkingen for å avgjøre dette, ved å for eksempel vurdere om lengden av det som blir tolket er uforholdsmessig langt. Tolkebrukere kan oppleve tolken som en trussel mot relasjonen med barnet hvis de selv ikke har strategier for å holde på oppmerksomheten og relasjonen til barnet. Metoder for å gjøre dette, er å bruke mimikk, plassering i rommet, ting å vise fram, tegneark osv. Dette er nonverbale strategier som tolkebrukeren kan bruke for å holde kontakt med barna. Det er viktig at tolkebrukeren forstår at det er hun/han som har samtalen med barnet, og at det ikke er tolkens ansvar å gripe inn hvis barnet for eksempel skal trøstes. Hvis tolken må trekke blikket sitt tilbake for at tolkebrukeren skal involvere seg mer i barnet eller trøste det, opplever barn dette som en avvisning, spesielt hvis det er sårbart. For at tolken ikke skal bli satt i en slik situasjon, er det viktig at tolkebrukeren har strategier for å trøste, roe ned osv. En tolkebruker uttrykker denne balansen mellom tolk og tolkebruker på følgende måte: «Tolken skal være hyggelig, men ikke hyggeligere enn meg.»

 

TERAPI MED TEGNSPRÅKTOLK TIL STEDE I SAMTALER MED BARN OG UNGDOMMER
Lena Randa Nilsen, klinisk sosionom, MA familiebehandling, Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse, Oslo universitetssykehus

Tegnspråk er et eget, fullverdig språk som døve og hørselshemmete har en tilhørighet til. Derfor kan medlemmer av en og samme familie leve i to ulike kulturer hvis noen hører og andre ikke. Nilsen gjennomgikk utfordringer for målgruppen og utfordringer i tolkete, terapeutiske samtaler. Senteret bruker «hustolker» som jobber i teamet, og kvaliteten på samtalene har økt etter man begynte med faste, ansatte tolker.

På Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse er målgruppen barn der enten de selv eller deres foreldre har hørselshemming og eventuelt andre sansetap. Noen barn er født døve, andre har mistet talespråket. På senterets barneenhet er noen i teamet hørende, andre er døve eller har noe hørselstap. Enkelte har spisskompetanse på ulike psykiske lidelser. Senteret benytter mye tegnspråktolk. Bruk av tolk er nedfelt i Pasientrettighetsloven, men loven tolkes ulikt fra et behandlingssted til et annet. Nilsen mener at det er behandlere som skal vurdere tolkebehov, ikke foreldre og barn. Begrunnelsen er at barn har en unik rett til å bli sett og hørt på eget språk, og at de fritt og nyansert kan få fram alt de vil si. Mange fagfolk undervurderer imidlertid tolkebehov, og barn stiller ofte ikke krav til tolkbruk men tar til takke med et resyme osv.

Hva er tegnspråk?

Norsk tegnspråk er et eget, fullverdig språk med egen grammatikk og syntaks. Det er ikke et kommunikasjonsverktøy for mennesker med funksjonshemning, men et likeverdig språk på linje med andre språk. Det er et språk døve og hørselshemmete har en kulturell tilhørighet til, og brukerne er en språkminoritet i det flerspråklige Norge. Nilsen påpeker imidlertid at fagpersoner fortsatt betrakter tegnspråk som et hjelpemiddel til det auditive, ikke som et fullverdig språk. Tegnspråkstolker har tre år tolkeutdanning på bachelornivå, med mulighet for etterfølgende fordypning og videreutdanning.

Hva er utfordringer for målgruppen?

Hvis foreldre har hørselshemninger og barna hører, er dette tokulturelle familier som lever to liv. Barna er ofte vant med å være «den eneste»; den eneste som er døv eller hører i barnehage, skole eller familie. De kan kjenne seg som en del av en kultur som foreldre ikke deler, og deler verken felles språk eller kultur med resten av familien. Slik sett skiller de seg fra barn i minoritetsfamilier med innvandrerbakgrunn.

Hva er utfordringer ved tolking i terapi?

Tolken må kunne tåle barnets smerte under en samtale. Den visuelle måten å kommunisere smerte på er mye sterkere enn den auditive, og dette må tolken beherske. Terapeuten kan på sin side kjenne seg ekskludert fra samtalen, eller lure på om det hun sier kommer riktig fram til barnet. Behandlere kan også synes det er ubehagelig at en ekstra person ser hva hun sier og gjør. Foreldrene kan også motsatte seg en tolk i rommet, fordi de må åpne seg for en ekstra person. Derfor er det viktig at terapeuten tar seg god tid til å forklare rammene og hvorfor det er viktig at barn kan uttrykke seg på eget språk.
Hvis barn kommer fra et annet land, bruker man i tillegg til tegnspråkstolk også en fremmedspråkstolk fordi hvert land har sitt eget tegnspråk. Samarbeid med fremmedspråkstolker er en utfordring, siden de ikke er en del av teamet slik tegnspråktolkene er.

Hvordan vurdere barnets språklige ferdigheter og tolkebehovet?

Det viser seg at det kan være et tolkebehov selv om barnet kan snakke om hverdagstemaer. Derfor må terapeuten finne ut på hvilket nivå og om hvilke temaer familien har et fellesspråk og ikke. Det er viktig å benytte tolk på de områdene der man ikke deler et felles språk. Språkvalget til barnet er heller ikke nødvendigvis det samme som språket det blir snakket til på, men kan avgjøres av andre forhold som for eksempel behov for trygghet.

Samarbeid mellom tolk og terapeut

Tolk og terapeut må ha en god kjemi og et godt samarbeid. Det er fagpersonen som styrer samtalen, men tolken må gi tilbakemelding hvis det oppstår misforståelser. Tolken gir da et hint til fagpersonen uten at foreldre og barn merker dette. Både terapeut og tolk må ta barnets perspektiv i samtalen ved å være korte og tydelige. Tolken vet på forhånd hva som blir tema i samtalen og tåler da også for eksempel stillhet bedre fordi han eller hun vet hvorfor dette skjer. På denne måten unngår man at tolken blir nervøs og påvirker samtalen. Det er videre viktig med plassering av deltakerne i samtalene. Fra et familieterapeutisk ståsted er det viktig at familiemedlemmene først plasserer seg slik de selv ønsker. På den måten kan terapeuten danne seg et bilde av relasjonene mellom familiemedlemmene. Deretter må terapeuten plassere dem for å sikre optimale forhold for alle parter i samtalen, inkludert tolken. Etter samtalen gjør tolk og terapeut et etterarbeid som gir mulighet for erfaringslæring eller rom for at tolken kan snakke ut for å unngå å bli sekundær-traumatisert av forhold ved samtalen.

 

PROFESJONELLE BARNESAMTALER I FORSKNING OG PRAKSIS – å ta barn på alvor. Presentasjon av DCM – den dialogiske barnesamtalen

Kari Trøften Gamst, dr. polit, cand.ped.spes.

Den dialogiske samtalemetoden Dialogical Communication Method (DCM) brukes i samtaler med barn hos politietaten, utlendingsforvaltningen og barnevernsetaten. Metoden er også nyttig i alminnelige barnesamtaler, hvor målet er å bli bedre kjent med barnet. Hensikten er å fremme pålitelighet og øke barnets hukommelse gjennom å tilrettelegge for en fri fortellerform.

Barnesamtaler brukes i samtaler med utsatte barn som har opplevd omsorgssvikt eller kriminelle handlinger. Samtalene gjøres blant annet i regi av politi og barnevern, og foregår ofte på Barnehusene. Metoden er utviklet i samarbeid med Åse Langballe i 2004 på grunnlag av studier av 50 dommeravhør av barn ved Oslo politikammer. På grunnlag av dette utviklet Gamst og Langballe en dialogisk samtalemetode med tanke på utsatte barn. En utdanning i DCM varer i ¾ år. Utdanningen inkluderer plenumsundervisning og individuell veiledning og inkluderer litteraturstudier. Viktige teoretiske pilarer for DCM innbefatter traumeforståelse, kognitiv utviklingspsykologi, kommunikasjonsteori og tilknytningsteori.
Metodikken brukes i politi- og dommeravhør og en tilpasset versjon brukes i tolkete asylintervjuer med barn i EU-land og i UDI. Det ble også undersøkt om metoden hadde en overføringsverdi til barnevernet, og i dag driver Oslo kommune et opplæringsprogram for barnevernsarbeidere gjennom Barne- og familieetaten. Gamst er i dag programansvarlig for Fagnettverket Barnesamtalen i barnevernet, som har oppdrag over hele landet med kompetanseprogrammet Barnesamtalen.

Hva er barnesamtaler?

Målet med barnesamtaler er å motivere barn til å fortelle mest mulig fritt og uten unødvendig struktur og påvirker barns forutsetninger til å forklare seg. Forskning understreker den frie fortellerformen fordi den fremmer pålitelighet i motsetning til korte svar som gis ved utspørring. Gjennom å fortelle en historie, lager barnet seg ledertråder som igjen gjør at barnet husker mer. DCM benytter ofte en imperativ form for å fremme kommunikasjon og unngå lukkete, ledende spørsmål («Du sier at pappa slo. Få høre!»)
DCM søker å styrke barns mulighet for å gjøre seg hørt og forstått og dessuten forene juridiske og formelle krav med barnefaglige hensyn. Dette innebærer at den voksne setter seg inn i barns måte å erfare verden på. Gamst mener at tiltak ofte settes i gang uten at man har inkludert barns egen historie.

Kort om DCM-metoden Tilrettelegging og fysiske omgivelser er viktig. Det er innredet egne barnerom hos barnevernet og i Barnehusene for å skape ro, rammer og trygghet i samtalene. To stoler er plassert i 90 graders vinkel fordi det er for påtrengende å sitte rett overfor den voksne, og gir mulighet for at barn kan se på skrå ut av et vindu når de skal tenke tilbake i tid for å huske hva som har skjedd.
Barn forteller ikke lett om vanskelige opplevelser og trenger støtte til å fortelle. De tester ofte den voksne samtalepartneren for å se om de følger opp hint. Barna som blir avhørt virker ofte glade på utsiden, så utfordringen er å komme innenfor for å vite hvordan han eller hun har det. En «lyttertrakt» er et redskap for å fremme fri fortelling og viser en progresjon på hvordan man responderer på og holder barn til en fri fortellerstil uten å bryte tankerekken. Dette står i motsetning til en vanlig samtale med barn der det i gjennomsnitt går 7 sekunder mellom hvert spørsmål. Stadiene i lyttertrakten er pause, aktiv lytting som bekrefter barnets utsagn, gjentakelse av det siste barnet sa, åpent spørsmål «fortell mer», kort oppsummering og «hvordan var det for deg».
En idealtypisk, fri fortelling har tre lag. Det indre laget består av drømmer, tanker og refleksjoner. Det midtre laget er deskriptive narrativer, hva som faktisk skjer på handlingsplan. Det tredje, ytre laget er konteksten til handlingene. Når man studerer samtaler med barn, finner man ofte at voksnes spørsmål fører til tematiske brudd, som forvirrer og ødelegger for hukommelsen og som gjør at barn blir tause. Derfor er det viktig å forbli i ett og samme handlingslag av gangen på en systematisk måte.
I DCM er det påkrevet å følge en struktur, og samtalen er tematisk organisert. DCM har ulike faser og kriterier for når hver fase er innfridd. Disse er forberedende fase , kontaktetablering, innledende prosedyrer, introduksjon til tema, fri fortelling, sonderende fase, avslutning og oppfølgende fase.

Hva fører DCM til?

Barn opplever det ofte som en lettelse å kunne formidle hvordan de har det og hva de har opplevd, selv om samtalene er krevende. Barn blir en mer aktiv deltager i sin egen sak som igjen fører til bedre tiltak. Barnesamtalen kan avdekke overgrep og omsorgssvikt tidligere hos flere barn og gi detaljert innsikt i hva barn egentlig har opplevd. Deltakerne på DCM-kurs blir tryggere, tør å spørre mer og opplever at barna forteller mer.
Gamst forteller om nedslående resultater når det gjelder samtaler med barn der tjenesteytere ikke behersker DCM. Det er tendenser til et monologisk kommunikasjonsmønster der barna mangler forståelse for hva samtalen handler om. Samtalen domineres av de voksne som spør ledende, lukkete spørsmål. Spørsmål stilles ut fra hypoteser og antakelser og ulike tema innføres på en usystematisk måte. Barn som virker motivert til å fortelle, trekker seg og blir tause som igjen medfører at den voksne blir mer ledende og pressende.

Tolkebruk i DCM

Erfaringer viser at voksne kan overvurdere barnets norske språknivå. Gamst anbefaler derfor at tolk tilkalles og er tilgjengelig hvis det skulle bli nødvendig. Tolken skal sitte i en trekantposisjon slik at han/hun har øyekontakt med med barnet og tolkebruker. Det er avgjørende at tolken inkluderes i en forberedelse og at tolkebrukeren forteller om DCM. Tolken må for eksempel vite at han/hun ikke må reformulere ytringene, fordi spørsmålene er nøye tenkt ut og formulert. Hvis tolken reformulerer spørsmålene slik at de blir ledende, kan dette ødelegge barnets sak eller rettsak.
Hvis det er nødvendig med en tilpasning til kulturelle forhold når det gjelder måten tolkebruker spør på, skal tolkebruker håndtere dette. Et dilemma med direkte oversettelser av for eksempel imperative oppfordringer til å fortelle, er at dette kan oppfattes negativt på et annet språk. Slike utfordringer må derfor diskuteres på et formøte mellom tolk og tolkebruker før samtalen finner sted.

Undervisningsfilmer kan bestilles hos jarle@cynergi.no

 

UDI SIN ERFARING MED TOLKETE SAMTALER
Jasmina Gustavsen, seniorrådgiver i Utlendingsdirektoratet (UDI)

UDI har ansvar for å gjennomføre asylintervjuer med barn. Disse barna er en sårbar gruppe, og mange kommer fra krigsområder og har hatt traumatiske opplevelser.

Enkelte kommer også fra områder der det ikke er vanlig at barn snakker om sine traumer. I UDI skal de fortelle om slike opplevelser, derfor er det viktig med trygge rammer i disse samtalene. UDI har en barnefaglig enhet som gjennomfører tolkede samtaler med barn etter DCM-metoden.

Enheten for språktjenester (SPRÅK) i UDI arbeider med kvalitetssikring og rekruttering av tolker og gir opplæring til saksbehandlere i kommunikasjon via tolk. Saksbehandlerne får også opplæring i asylintervjuer med barn og intervjuer med barn via tolk. Hvis barna er yngre enn fem år, kaller man dette for «samtaler» og ikke «intervju». UDI har gjennomført 186 intervjuer med barn hittil i år og har en egen database med ca 500 rekrutterte tolker som får opplæring i asylsaksgang.

Asylintervjuet

Barn kommer enten med foreldre («medfølgende barn») eller uten foreldre med verge («enslige mindreårige»). Intervjuene må tilpasses barnets alder og barnet må forstå hvilke roller de ulike partene i samtalen har.

Nesten samtlige intervjuer som gjennomføres med barn i UDI gjennomføres med bruk av tolk. Selv der barnet har lært seg norsk har man tolk med seg slik at man er helt sikker på at barnet får utrykkt seg på den måten som passer best for det.

De fleste barna kommer til UDIs intervjulokaler enten sammen med sine foreldre eller sin verge som de har med seg inn på intervjuet. I løpet av samtalen eller i en pause må intervjueren ha fått skrevet en rapport om innholdet i samtalen som benyttes som grunnlag for beslutningen som skal tas. Hvis barn blir myndiggjort, og forstår hvilken rolle hver av partene som er til stede har, klarer de å følge med, og delta aktivt i samtalen. Det har også vært tilfeller der selv ganske unge barn (8-9 år) reagerer på feil i rapporten slik at dette rettes opp etter gjennomlesningen. Hvis barn merker at de tas på alvor bidrar de mye mer til samtalen enn hvis de merker det motsatte.

Det er intervjueren og ikke tolken som forteller om tolkens rolle, både for å vise at hun/han styrer samtalen og for å sikre seg at informasjonen er likelydende og tilpasses barnets alder.

Etter intervjuet evaluerer saksbehandler tolkingen.

Tolking i asylintervjuer

Når det er snakk om spesielt sårbare asylsøkere så mener UDI at det er UDIs jobb å forsikre seg at det velges ut rett tolk til oppdraget. Asylbarn er en spesiell sårbar gruppe og i disse samtalene er det viktig å ha rett tolk til jobben. Tolken må kunne tilpasse seg barnets behov.

Når det gjelder utvelgelse av tolker til barnesamtaler vektlegger UDI kvalifikasjoner og personlig egnethet, Fagkunnskaper og personlige egenskaper blir gjensidig avhengig av hverandre. Personlig egenthet har flere komponenter: kompetanse, erfaringer, ferdigheter, holdninger osv. UDIs erfaring er at tolkens personlige egnethet spiller en viktig rolle i samtaler med barn. Gustavsen nevner et eksempel på hvor viktig personlig egnethet er når det gjelder tolking for barn. I en periode ankom det mange enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan, og i forbindelse med disse EMA intervjuene kom det en del dårlige tilbakemeldinger på tolkene. Det som overasket mest var at noen av de erfarne tolker med formelle faglige kvalifikasjoner fungerte dårlig.i samtaler med barn. Noen tolker var for passive og barna oppfattet disse som avvisende, mens andre var dominerende på en måte som skremte barn og gjorde at de ble ordknappe. UDI har jobbet mye med å forbedre tolkingens kvalitet i barnesamtaler og UDI erfarer markert færre problemer med tolkede barnesamtaler og intervjuer i den barnefaglige enheten enn før. Det er viktig at tolken er bevisst sitt bidrag i kommunikasjonen, og ved å være trygg på seg selv bidra til å skape trygghet for andre som deltar i den tolkede samtalen.

Tolken må tolke nøyaktig og sørge for at innholdet blir formidlet. På noen språk kan imperativ form høres ut som beordring selv om det er ment som oppfordring (for eksempel i ”Fortell mer…”). Hvis tolken skulle omformulert dette, blir spørsmålene lukket (for eksempel: ”Kan du fortelle mer?”), så dette kan løses ved at tolken endrer tonefall.

Barn mestrer også samtaler via videokonferanse og blir ikke forvirret selv om tolken sitter et annet sted. Det er mye barn kan mestre hvis de forberedes ordentlig og har tillit

Det er viktig at intervjuer og ikke tolken forklarer begreper som «taushetsplikt», for det er svært forstyrrende for intervjueren hvis tolken overtar samtalen. Intervjuerne er ekstra oppmerksomme på de utfordringene som ligger i det å snakke med barn på grunn av deres knappe ordforråd, mindre erfaring, og vanskeligheten med å skulle holde på konsentrasjonen. Alle disse tingene blir mer tydelig når man trenger å bruke tolk for å snakke sammen.

Intervjuerne lærer hvordan å bruke kroppsspråket sitt aktivt når de snakker med barn via tolk, men når de jobber med tolk så hjelper det lite hvis tolken sitter passivt og ikke følger samtalepartenes kroppsspråk, tempo og toneleie. Hvordan kan intervjueren bruke kroppsspråket sitt til å ha kontroll på samtalen? Å være ”med” når man ikke forstår hva som blir sagt er veldig viktig, spesielt med de yngre barna. På den måten ser barnet at intervjueren lytter aktivt både når barnet snakker og når tolken tolker. Og har intervjueren flere barn i rommet så må kroppen til intervjueren vende seg i hovedsak mot det barnet det da gjelder. Ved å gjøre dette får intervjueren barnet til å føle seg sett, hørt og trygt.

For å holde på oppmerksomheten også når intervjueren snakker, og det er barnet som ikke forstår hva som skjer, kan intervjueren si navnet til barnet ofte. For navnet sitt, det forstår barn. Og da sitter de spent og venter på hva som kommer. Og så bruker intervjueren korte setninger slik at barnet raskt får med seg det som har blitt sagt. Det er også viktig for intervjueren at barnet snakker i korte sekvenser. Med yngre barn er det ofte slik at meningen i setningene ikke er helt innlysende. Når meningen ikke er innlysende så er det ikke så lett å huske hva som har blitt sagt. Derfor blir det viktig at barnet sier litt og litt slik at intervjueren får skrevet noen notater, og får latt det synke inn litt før neste setning kommer. Og det samme gjelder for tolken. Det er viktig også for tolken i disse samtalene at alle snakker i korte sekvenser fordi det er mer krevende å skulle tolke setninger der meningen ikke er innlysende. Intervjueren forklarer dette for barnet i oppstart av samtalen. Intervjueren må gå foran med som et godt eksempel og være en god tolkebruker. Barn imiterer og kan lære gjennom at intervjueren er en god tolkebruker. Barnet vil også bli forvirret om reglene for samtalen blir brutt.

Tolker som velges til samtaler med barn, er tolker som viser respekt for barnet. Barn oppfatter det raskt hvis de ikke blir trodd og tatt på alvor. Hvis tolken har en holdning som myndiggjør barn, opplever saksbehandlere at det er en god flyt i samtalen. Det at tolken tolker presist, er profesjonell og nøytral er en måte å utvise empati på. Tolken følger yrkesetiske retningslinjer for tolker, men det at tolken er nøytral tillater allikevel at tolken kan utvise medmenneskelighet.

Kvalitetssikringssystemet i UDI er basert på tilbakemeldinger og lydopptak. Alle intervjuer med enslige mindreårige tas opp på bånd. Evalueringer fra saksbehandlere er basert på opplæringen de har fått fra SPRÅK. Også verger, advokater, mottaksansatte, barn og foreldre gir tilbakemeldinger på tolkingen Tilbakemeldingene må være konkrete og tolkene får veiledning på bakgrunn av disse. Hvis det samler seg flere tilbakemeldinger av samme art, men er ikke alvorlige brudd på retningslinjer på god tolkeskikk vurderes behovet for en individuell samtale hvor problemene tas opp. Er det positive tilbakemeldinger prøver UDI også å være flinke til å si i fra! I tilfeller der det oppdages alvorlige brudd på Yrkesetiske retningslinjer vurderes det om tolken skal tas ut av systemet

 

 

TOLKING FOR BARN: Tolkens perspektiv
Osman Guled (tolk, oversetter, forfatter) og Randi Havnen (Høgskolelektor HIOA og tolk)

Hva karakteriserer en vellykket tolket samtale? Hva slags forutsetninger må tolken ha for å kunne tolke for barn?

En god tolket samtale innebærer at samtalen er godt planlagt, at rollene er tydelige og at fagpersonen er bevisst sitt språkbruk og anvender begreper som er tilpasset barnet. Det er også viktig at fagpersonen tilrettelegger for samtalen, introduserer tolken, styrer samtalen og håndterer uforutsette hendelser som at barnet begynner å leke eller gråte. Hvis fagpersonen ikke håndterer dette, kan tolken gi tilbakemelding om at det ikke er mulig å utføre tolkeoppdraget. Tolker må også si fra seg oppdrag de ikke har kompetanse til.
En forutsetning for å tolke for barn, er at man liker barn og liker å arbeide med barn samtidig som man opprettholder tolkens nøytralitet. Samtalene er ofte av en sensitiv karakter når barn er i kontakt med offentlige tjenester. Da er det viktig at tolken ikke «tar med jobben hjem», samtidig som tolken viser emosjoner når han/hun er til stede i situasjonen, fordi passivitet kan oppfattes som avvisning. Tolken må også tåle stillhet og pauser, barn bruker ofte tid når de tenker seg om eller skal hente noe fram fra hukommelsen.

Plassering er noe av det viktigste under tolking, men ved tolking for barn skal hele situasjonen tilpasses barnet. Da er det ikke alltid mulig å sitte i den vanlige trekant-posisjonen. Guled gir et eksempel fra et dommeravhør der de voksne satt på lave stoler for ikke å ruve over barnet. Barnet begynte etter hvert å leke på gulvet, og tolken og tolkebrukeren gikk også ned på alle fire for å fortsette avhøret.
Tillit til tolken er svært viktig, og tolken har ulike strategier for å skape tillit hos barn. En strategi er å møte barn på deres premisser. Guled gir et eksempel der han gjengjeldte barnets tiltaleform for å skape tillit. Barnet kalte tolken for «onkel» siden dette brukes om alle voksne menn på somali, og da gjengjeldte tolken det kulturelt adekvate svaret på denne tiltaleformen.

I løpet av de første sekundene bør tolken danne seg et bilde av hva slags dialekt, væremåte, utdannelsesnivå osv. de andre i rommet har for å tilpasse seg dette. Dette er ekstra utfordrende med småbarn, særlig med tospråklige barn er det vanskelig å finne ut hva slags språknivå de befinner seg på. Hvis de behersker begge språkene like godt, vil de også ofte veksle mellom to språk. Tolken kan da benytte norske ord hvis barnet bruker dette («barnehage»), selv om resten tolkes på fremmedspråket. Tolker som ikke er oppvokst i Norge, kan ha kunnskapshull når det gjelder barneuttrykk og barnespråk. En måte å lære seg barnespråk på, er å se på barne-tv, lese barnebøker og være sammen med barn.
Barn kan henvise til underforståtte, tidligere hendelser og introdusere navn og personer som tolken ikke har hørt om. Hvis tolken ikke kjenner konteksten til barnets fortelling, kan tolken tolke feil. Derfor er det viktig at tolken får informasjon om relevante opplysninger fra tolkebrukeren før samtalen. Hvis det er aktuelt med flere samtaler med samme barn, er det en fordel at den samme tolken bestilles til alle samtalene.

 

OPPSUMMERING
Anne Birgitta Nilsen, førsteamanuensis ved avd. for tolkeutdanning og internasjonale studier ved HIOA

Nilsen oppsummerte konferansen og belyste hva slags kunnskap tolker og tolkebrukere må besitte når de skal delta i tolkete samtaler for barn. Videre ble det pekt på hva slags dilemmaer som oppstår i tolkete samtaler. Hun oppfordret til å bruke tolker med gode kvalifikasjoner.

Nilsen oppsummerte konferansen med følgende punkter:

  • Tolkebrukere trenger mer kunnskap om tolkete samtaler
  • Tolker trenger mer kunnskap om tolkete samtaler med barn
  • Tolker og tospråklige hjelpere – det må klargjøres at dette er forskjellige ting
  • Tolkeetiske retningslinjer er til hjelp, men kan oppleves som hindring hvis de misforståes. Det er for eksempel ofte ikke mulig å finne nøyaktige ekvivalenter på to språk. Tolken skal ikke være en kulturformidler, men tolken bruker sin kunnskap om språk og kultur under tolkingen. Det går ikke an å tolke uten å kjenne til den kulturelle konteksten til språket (eks. «pølse og lompe», et fenomen som bare finnes i Norge
  • Tolken må delta i forberedelser for å unngå at det oppstår misforståelser
  • Tolkebrukere bør bestille tolk fra de øverste kategoriene i tolkeregisteret
  • Tolkebrukere bør bestille samme tolk hver gang i for eksempel terapeutiske samtaler eller når samme barn skal delta i flere tolkete samtaler

INNSPILL FRA SALEN:
Geografi misbrukes som unnskyldning for ikke å benytte tolk. Man ser ofte ukvalifiserte tolker med liten/ingen utdannelse brukes til fordel for kvalifiserte tolker fordi dette er billigere og fordi ukvalifiserte tolker stiller færre krav til bl.a. forberedelse.

Hvis foreldre motsetter seg tolk, kan tjenesteyteren si «jeg trenger tolk» i stedet for «du trenger tolk».

Selv om barn vil tolke, betyr ikke det at de må få lov til det. Det er fagpersonen som har ansvar og plikt til å sørge for å bruke tolk for å utføre oppgavene profesjonelt.

Brosjyrer og informasjonsmateriell på for eksempel sykehus bør oversettes og samordnes for å utnytte ressursene bedre. Det finnes en del oversatt materiell, men det er ingen som samordner dette.

Det er misvisende å kalle barn for «tolk». Man trenger en utdannelse for å kalle seg tolk.
Barn kan ønske å tolke fordi de synes det er flaut med foreldre som ikke behersker språket eller vokabularet. Hvorfor skal barnet i det hele tatt være til stede i situasjoner der det diskuteres om tolk er nødvendig eller ikke? Da øker risikoen for at de blir brukt som tolk hvis foreldre nekter å bruke tolk.

Ulike kulturer og subkulturer har ulike måter å snakke med barn, ulike syn på hva man deler i en familie osv. De har også ulike hierarkier mht. barn, hvor autoritære man er mot barn og hvor mye man tenker at barn kan bestemme. Hvordan håndtere dette?
Dilemma for tolker: Hva skal tolken gjøre når foreldre ikke er tilstede og barn knytter seg til tolken og vil bli trøstet av tolken og fagperson ikke trøster?
Hva er fordelen ved å bruke tolk i tillegg til morsmålsassistent? Svar fra Gran: Dette handler om rettighetsperspektivet, at tolken kan ivareta funksjoner som ikke morsmålsassistenter har. Morsmålsassistenter er ansatt i barnehagen og erfaring fra skoler viser at det ikke er heldig å bruke disse som tolk i for eksempel foreldresamtaler. Tolk snakker ofte bedre norsk enn en morsmålsassistent.

Det kan være fordel å trekke inn tegnspråktolker i opplæring av fremmedspråktolker fordi de førstnevnte har erfaringer med å tolke for barn over tid og i ulike situasjoner.

Kan man bruke én tolk som tolker for flere barn av gangen?
I trekantposisjoner ved et lite bord sitter tolken og barnet fysisk tettere enn tolkebruker og barnet. Er det heldig?

Hva når barn begynner å gråte eller skrike? Da er det vanskelig å tolke mening og overføre budskap. Det blir veldig avhengig av om tolkebruker griper dette riktig an.

Barn kan ha problemer med å forstå at tolken ikke snakker på vegne av seg selv siden tolkingen skjer i «jeg-form». Dette blir spesielt ubehagelig for tolker hvis andre voksne i samtalen er sint på barnet.

Hvis barnet svarer på noe helt annet enn det blir spurt om, kan tolkebrukeren mistenke tolken for å ikke tolke korrekt.

Publisert i Kommunikasjon via tolk, Tolking for barn | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

LESING OG PRIMA VISTA TOLKING

Prima vista tolking er en form for tolking der kildeteksten er en skriftlig tekst, og der målteksten har en muntlig form. Det er en svært kompleks form for tolking, som det foreløpig knapt finnes forskning på. Det vi vet helt sikkert, er at prima vista krever godt utviklede leseferdigheter. Det betyr at svake leseferdigheter vil være et hinder for tempo og nøyaktighet i prima vista.

Som tolkeforsker er jeg interessert i hvordan vi kan definere gode leseferdigheter i en tolkesammenheng, og hvordan vi kan måle disse ferdighetene. For å finne svar på disse spørsmålene har jeg opprettet et samarbeid med May-Britt Monsrud, som har jobbet mye med leseutvikling og leseforståelse.

May-Britt Monsrud

May-Britt Monsrud

Basert på May-Britt sin kunnskap om lesing mener vi automatiserte leseferdigheter er viktige hos en god tolk. Med automatiserte leseferdigheter vil tolken kunne bruke all sin kapasitet på å prima vista tolke, uten å bli forstyrret av selve lesingen. En relevant sammenligning kan være bilkjøring. En god sjåfør har automatiserte kjøreferdigheter, slik at han kan konsentrere seg om trafikkbildet og handle deretter. Sjåføren trenger ikke å tenke på giringen, clutchingen, styringen og bremsingen. Det går av seg selv. På samme vis er det med en god prima vista tolk. Avkodingen og forståelsen av teksten går av seg selv, slik at han kan konsentrere seg om selve gjengivelsen til det andre språket.

Vi mener alle kan ha nytte av å utvikle sine leseferdigheter, for utlært i lesing blir man aldri. Vi anbefaler dere denne siden der dere kan lese om hvordan dere kan øve opp lesehastighet: www.hurtiglesing.no

Lykke til!

Publisert i Forskning, Informasjon fra tolkeutdanningen | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Erna Solberg sier barn ikke skal brukes som tolker

videoen understreker hun også hvor viktig tolkebruk er. Dette er godt nytt fra statsminsteren.

erna

Publisert i Tolking | 1 kommentar

Ny rapport om bruk av tolk i helsevesenet

Basert på sin masteroppgave har Christopher Le skrevet en rapport for NAKMI. Rapporten er interessant lesning. Den viser til noen av årsakene bak underforbruk av tolk i helsevesenet.

christopher 2011

Konklusjon i rapporten
 At pasienten snakker «litt norsk» er ikke tilstrekkelig for å samtale uten tolk i helsevesenet.
 God og forståelig pasientinformasjon om retten til tolk vil medføre økt etterspørsel
av tolketjenester.
 God ansatteopplæring i rett og plikt til tolkebruk og i bruk av tolk vil ha effekt på
helsepersonells holdning og vilje til tolkebruk.
 Bedre rutiner for samhandling og kommunikasjon mellom fastlegene og spesialisthelsetjenesten om pasientens behov for tolk vil styrke tolkebruken.

Anbefalninger i rapporten
 All skriftlig kommunikasjon med pasienten inneholder direkte og forståelig informasjon
om retten til tolk.
 Opplæring av ansatte og studenter i lovverket om rett og plikt til tolk og i tolkebruk
inkludert generell kommunikasjonsferdighet og kvalifikasjoner hos tolk.
 Det innføres henvisningsrutiner som obligatorisk oppgir tolkebehov.
 Det innføres standardiserte rutiner for plikt til dokumentasjon og kvalitetssikring
av at tolkebehovet er vurdert.
 Pasientjournalsystemet blir tilrettelagt og tilpasset for rapportering, formidling og
kvalitetssikring av tolkebehov og -bruk.

Publisert i Forskning | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Ekspertise i simultantolking

Tiselius_Elisabet_PElisabeth Tiselius disputerte nylig ved Universitet i Bergen med en avhandling om ekspertise i simultantolking. Avhandlingen er den tredje om tolking i Norge. Avhandlinger som tidligere har vært skrevet er Kjersti Ørvig sin avhandling fra 2007 og min egen fra 2005.

I sin avhandling kartlegger Elisabeth Tiselius forskjeller mellom erfarne og uerfarne tolker. Analysen viser en forventet forskjell mellom de ulike informantene: tolker med lang erfaring produserer tolking av høyere kvalitet og bruker også flere strategier under tolkingen. Et uventet resultat er imidlertid at tolker med lang erfaring viser forholdsvis liten utvikling i løpet av 15 år når kvaliteten i tolkingen måles.

Dybdeintervjuene viser at disse tolkene har vært målrettet allerede fra lav alder, at de har en god evne til konsentrasjon, men også at det er få drivkrefter for utvikling og øvelse når en har oppnådd et høyt nivå på tolkingen.

Publisert i Forskning | Merket med , | Legg igjen en kommentar