TOLKING I RETTSMØTER

Holly Mikkelson er en anerkjent forsker på tolkefeltet, og hun sier at tolkens rolle i retten er å opprettholde grunnleggende menneskerettigheter og likhet for loven (Mikkelson 2000:48). Det er derfor viktig at tolken er kjent med det juridiske systemet hun skal jobbe i, og ikke minst at tolken forstår språkets rolle i rettssalen og måten det blir brukt strategisk. Det er kunnskapen om det juridiske systemet og språket som benyttes i dette systemet denne teksten skal handle om.
RETTSSYSTEMET
I enevoldstiden i Danmark-Norge ble Kongen ansett for å ha all makt. Da Norge kom løs fra fellesskapet med Danmark og fikk sin forfatning av 17. Mai 1814, ble et nytt prinsipp lagt til grunn: tredelingen av makten. En vesentlig tanke bak maktfordelingsprinsippet i Grunnloven var at makt har en tendens til å bli misbrukt av den som får den. Derfor var det viktig å ha tre uavhengige maktsentre (Boe 1996:43).
Grunnloven skiller mellom den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Lovgivningen består i å fastsette rettsreglene, og det gjør folket gjennom Stortinget. Den dømmende makt er lagt til domstolene, med Høyesterett i spissen. Den utøvende makten ligger i dag i praksis hos Regjeringen og de organer som er underordnet den, som departementene. Disse gjennomfører det Stortinget har bestemt.
Rettsreglene tar sikte på å regulere interessekollisjoner og konflikter i samfunnet. Eller for å si det litt mindre dramatisk: Vi har regler som innebærer en prioritering og avveining der ulike interesser står imot hverandre (Boe 1996:37). Rettsreglene kan ha ulike formål, som for eksempel fordeling av godene i et samfunn (skattelovgivningen), eller regulering av folks handlinger.
I tillegg til rettsreglene er det behov for et rettsapparat. Vi må ha domstoler og myndigheter som kan, dersom det er nødvendig, gjennomføre reglene ved tvang. Det er karakteristisk for rettssystemet i en moderne stat at det på en måte krever ”monopol” på bruken av fysisk makt (Boe 1996:41). Domstolene betegnes gjerne som den tredje statsmakt.
DOMSTOLENE I NORGE
De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene og tingrettene. Disse domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker. I tillegg finnes enkelte domstoler med spesielt avgrenset kompetanse. Jordskifterettene og Arbeidsretten er eksempler på slike særdomstoler.2 Høyesterett er landets øverste domstol og ankeinstans for dommer avsagt av domstolene på lavere nivå. Det er bare én Høyesterett, og domstolen holder til i Oslo. Avgjørelsene som treffes her, er endelige og kan ikke ankes eller påklages. Et spesielt unntak gjelder saker som kan bringes inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Tre av høyesterettsdommerne utgjør Høyesteretts ankeutvalg. Dette regnes som en egen domstol, som må gi sitt samtykke for at saken kan bringes inn for Høyesterett. Utvalget kan også treffe endelig avgjørelse i en del saker. Høyesterettsdommerne gjør tjeneste i ankeutvalget etter tur. Lagmannsretten tar stilling til anker over avgjørelser fra tingretten. En anke kan enten gjelde hele eller deler av tingrettens avgjørelse. Mens tingretten er domstol i første instans, er lagmannsretten domstol i annen instans. Det er seks lagmannsretter i Norge. De dekker hver sin geografisk bestemte rettskrets, som betegnes som lagdømme. De seks lagmannsrettene er: Borgarting lagmannsrett i Oslo, Eidsivating lagmannsrett i Hamar, Agder lagmannsrett i Skien, Gulating lagmannsrett i Bergen, Frostating lagmannsrett i Trondheim, Hålogaland lagmannsrett i Tromsø. Lagmannsretten ledes av en førstelagmann og har flere lagdommere. Tingretten kalles domstolene i første instans. Tidligere ble disse domstolene kalt herreds- eller byretter, eller sorenskriverembeter. Hver tingrett har sitt område. Dette kalles domssogn, og består av én eller flere kommuner.

SPRÅK OG TOLKING
Språket har en viktig rolle i retten, og det kan også i seg være opphav til konflikter, uenigheter og misforståelser. Noe av det som kan skape problem er språkets vaghet, for lovspråket lider av samme mangel på presisjon som annet språk (Boe 1996:237). Mange begreper er i seg selv flertydige, vage eller ubestemte, som ”vesentlig” eller ”tilstrekkelig”. Andre er faste nok, men uklare i kanten, som ”natt” og ”dag”. Når slutter dagen: Når solen går ned? Når skumringen er over? (Graver 2007:8) Hvor mange trær må det være og hvor tett må de stå før vi kan kalle det en skog? Et annet eksempel er grov uaktsomhet, hva betyr egentlig det? Det forekommer også at ett uttrykk blir definert ved hjelp av et annet som er nesten like vagt, jfr. f. eks. fvl. § 2e som sier at ”part” er en ”som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder” (Boe 1996:238).
I enkelte tilfeller forsvinner eller reduseres riktignok flertydigheten når teksten sees i sammenheng. Dette kommer av at ord som er stilt i en sammenheng, gjensidig bidrar til å klargjøre hverandre. Når for eksempel ordet ”sats” forekommer alene, kan man ikke vite om det dreier seg om sats som man tar når man hopper, sats i et musikkstykke, sats som det lages hjemmebrent av eller tollsats (Boe 1996:238).
Også setninger kan være opphav til uklarheter. I saker som omhandler trusler om drap er for eksempel spørsmålet ofte hvorvidt en person faktisk har blitt utsatt for en trussel om drap, og bevismaterialet er språklig, nemlig tiltalte, evt. vitner og fornærmedes forklaringer. I retten er det et krav at en ytring objektivt sett skal være egnet til å skape frykt, hvorvidt den er det, er ikke alltid like opplagt. Språket har derfor en svært viktig posisjon i forhold til å skape troverdighet, og dersom tolken ikke er i stand til å gjengi tiltaltes forklaring på samme måte som tiltalte selv forklarer seg, kan det bli avgjørende i slike saker der tiltalte skal forsøke å overbevise retten om at han ikke har truet med drap. Tolken er viktig når tiltaltes troverdighet står på spill (se for eksempel Nilsen 2005).
RETTSRETORIKK
Retorikk handler om kunsten å overbevise og overtale. Rettslig retorikk kan defineres som læren om når og hvordan man kan tale rettslig, muntlig eller skriftlig, med overbevisning (Graver 2007:10). Rettslig tale fremføres blant annet i rettssalen, og kjernen i oppgaven som taler i domstolene er å se de muligheter som finnes for å overbevise.
For tiltaltes del handler det om å overbevise dommeren om at han er uskyldig og overtale dommeren til ikke å dømme ham. Advokatenes oppgave er å utnytte mulighetene til beste
for saken. Dommerens oppgave er å bestemme seg, og så gi den begrunnelsen som for ham eller henne virker mest overbevisende. En lovtekst må, som annen tekst, muntlig eller skriftlig, gjengis svært nøyaktig. Vi må gå ut fra at hvert ord har sin mening, og at det er nøye gjennomtenkt. Står det ”og”, og ikke ”eller”, er det for at alle vilkårene må være oppfylt før regelens rettsvirkning inntrer (kumulative vilkår). Det er altså ikke nok at bare ett av vilkårene er oppfylt (alternative vilkår) (Boe 1006:248).

NØYAKTIGHET I TOLKING
Hva er nøyaktighet i tolking? Som et teoretisk spørsmål er det to ytterpunkter i spørsmålet om nøyaktighet. På den ene siden har vi de som sier at man opprettholder nøyaktigheten i en tolket gjengivelse via en bokstavelig eller ordrett gjengivelse. På den andre siden er de som tror på det proposisjonelle innholdet3 med en frihet til å endre stil og register. Denne ytringen kan for eksempel sies å inneholde seks proposisjoner: Grunnen til at folk i middelhavslandene lever så lenge, er det sunne kostholdet. Proposisjoner:
1. Det finnes middelhavsland.
2. Det finnes folk i middelhavslandene.
3. Folk i middelhavslandene lever lenge.
4. 3 (at folk i middelhavslandene lever lenge) har en grunn.
5. Folk i middelhavslandene har et sunt kosthold.
6. Grunnen til 3 er 5.(Eksempelet er hentet fra Svennevig 2000:48)
De fleste forskere tar nok et teoretisk ståsted midt mellom de to ytterpunktene, og disse argumenterer for at nøyaktighet innebærer hensyn til budskapets intensjon og effekt. Sandra Hale (2004) inntar en slik midtposisjon, og hun anser nøyaktighet som en pragmatisk rekonstruksjon fra kildeteksten til målteksten. Ekvivalens må derfor ikke bare forstås ut fra tekstens proposisjonelle innhold men også utfra dens funksjon som en talehandling. Se på følgende eksempel, hva betyr ytringen?
3 En proposisjon er en elementær representasjon av et saksforhold som kan være sann eller usann i en gitt situasjon. Dersom det er andre termer du ikke forstår i teksten, kan du slå opp i boken til Jan Svennevig som står på pensumlisten.
– Søppelkassen er full
Hvilken talehandling dreier det seg om i ytringen over? Er det en påstand om at søppelkassen er full? Eller er det en oppfordring til noen om å tømme søppelkassen?
Det er også andre faktorer som kan ha innflytelse på hvordan vi forstår et budskap, vår kunnskap om temaet, konteksten, den institusjonelle kulturen og talerens kultur. Forståelse er første fase av tolkeprosessen som består av tre stadier: forståelse, omdanning og overføring. Når tolken jobber må hun først forstå budskapet på diskursnivå og jobbe seg nedover til ordene for å uttrykke akkurat det som ble sagt. Nøyaktig tolking kan med andre ord ikke foregå på den måten at man tolker ord for ord, først må en få tak i det pragmatiske innholdet.
PRAGMATISK EKVIVALENS
Pragmatikk referer til ordenes betydning i kontekst, til den korrekte bruken av språklige uttrykk i en kultur og i en bestemt situasjon. Det dreier seg om den intenderte betydningen. Å forstå en ytrings pragmatiske betydning innebærer at en forstår hensikten med setningen. Det er gjort mange studier der tolken bare tolker det semantiske innholdet, et kontekstfritt betydningsinnhold, at tolkene overser, misforstår eller bare ikke overfører den pragmatiske betydningen til en ytring. Det fører nødvendigvis til kommunikasjonsproblemer. Fornærmelser kan for eksempel oversettes semantisk uten at den intenderte meningen kommer frem. Under et politiavhør, jeg en gang overvar, sa for eksempel den som tolket fra arabisk på norsk: ”Moren din er en løgner” (Nilsen 2000:61). Under en rettssak sa en gang et av vitnene, som hadde norsk som andrespråk, at tiltale ikke kan slakte en kylling (Nilsen 2005:129). På norsk ville ”gjøre en flue fortred” være mer pragmatisk ekvivalent.
I retten kan det være viktig å forstå hele det pragmatiske innholdet for eksempel i et spørsmål. Ligger det en anklage i spørsmålet? En oppfordring og en ordre har for eksempel i stor grad samme innhold (illokusjonære poeng), men styrken er forskjellig, en ordre er sterkere enn en oppfordring eller en anmodning. I en undersøkelse utført av Sandra Hale (2004) viser hun at tolkene hadde en tendens til å utelate en bestemt type spørsmål, som var vanskelig å gjengi for tolken på det andre språket.
Videre må tolken må få til ekvivalens i forhold til høflighetsnivå. Det kan innebære at hun av og til må legge til en høflighetsmarkør i noen språk eller endre syntaksen i andre. Vi er ikke ute etter den bokstavelige betydningen, men betydningen i konteksten til ytringen.
OPPSUMMERING
En tolk må forstå talerens intensjon, ikke bare talerens ord. Med andre ord: en pragmatisk type ekvivalens. Å bare tolke på semantisk nivå, vil nødvendigvis føre til misforståelser. Samtidig må tolkene være klar over hvor grensen går for egne fortolkninger, for under et politiavhør jeg overvar i 2000, gjenga den som tolket ”Han snakket ikke til meg i det hele tatt” som ”Han bare lyver” (Nilsen 2000:59). Det er ikke dette som menes med pragmatisk ekvivalens. Det er med andre ord viktig å skille mellom hva som menes og hvordan denne meningen uttrykkes. Tolkens analysegrunnlag er teksten og konteksten, men det er viktig at tolken ikke blander inn egne fortolkninger slik eksempelet over illustrerer der innholdet blir endret.
LITTERATUR
Boe, Erik (red) 1996. Veien mot rettsstudiet. Oslo: Universitetsforlaget
Graver, Hans Petter 2007. Rettsretorikk. En metodelære. Oslo: Fagbokforlaget
Hale, Sandra 2004. The Discourse of Court Interpreting. Amsterdam: John Benjamins
Mikkelson, Holly 2000. Introduction to court interpreting. Manchester: St. Jerome Publishers
Nilsen, Anne Birgitta 2005. Flerspråklig kommunikasjon i rettssalen. En kasusstudie av en flerspråklig rettsforhandling. Oslo: Unipub forlag
Nilsen, Anne Birgitta 2001. Lik mulighet for å forstå og bli forstått? I Andenæs, Kristian (red.) Kommunikasjon og rettssikkerhet. Oslo: Unipub forlag
Svennevig, Jan 2001. Språklig samhandling; innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Landslaget for norskundervisning
http://www.domstol.no

Om annebirgitta

Jeg er språkforsker og har skrevet boka "Hatprat" https://www.youtube.com/watch?v=XV_pJqtdqA8
Dette innlegget ble publisert i Rettstolking, Tolking. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s