Kollegialt samarbeid

Artikkelen er skrevet av Daniela Feistritzer

daniela

Bakgrunn

I løpet av de siste ti-årene har mange profesjonsutdanninger og ledelsesutdanninger verden rundt tatt inn kollegaveiledning som en viktig del av utdanningen med mål om å øke profesjonaliseringen.

Resultatene har vært positive, og vår hypotese er at bevissthet rundt kollegaveiledning, kollegaetikk og kollegaskikk, som tilsammen danner kollegialt samarbeide, vil kunne øke profesjonaliseringen av tolkeyrket og bør derfor tas inn i tolkeutdanningen i Norge.

Ved tolking i offentlig tjenesteyting finnes det mange situasjoner der tolken arbeider alene. Samtidig ser vi en økende trend, spesielt i retten, der to tolker samarbeider. Ofte sitter tolkene sammen i en trang tolkekabin og tolker simultant. Dette stiller dem overfor en rekke nye utfordringer:

  • Hvordan får man samspillet til å fungere optimalt?
  • Hvordan unngår man å bli irritert på hverandre?
  • Hvordan unngår man å bli den kanskje største stressfaktoren for tolkekollegaen?
  • Hvordan kan man lære av hverandre?
  • Hvordan blir man et team?

Dette er noen av punkter som denne artikkelen forsøker å se nærmere på. Vi går ut ifra at samspillet mellom menneskene styres av personlighetstyper og grunnholdninger, kommunikasjonsnivåer og prosesser. Dette gjelder også i tolkesammenheng. Paul Moxnes, er en norsk organisasjonspsykolog, som har studert gruppedynamiske prosesser og kommunikasjonsnivåer mellom menneskene. Vi mener at Moxnes sine forskningsresultater kan overføres til tolkefeltet og vi kommer derfor innledningsvis til å kort forklare hans inndeling i personlighetstyper og kommunikasjonsnivåer.

Deretter ser vi på hva som legges til grunn for kollegaveiledning på tolkefeltet og avslutter artikkelen med spørsmål knyttet til tolkeetikk og tolkeskikk som vil være naturlige drøftingstema for kollegialt samarbeide.

 Personlighetstyper og grunnholdninger

For å kunne forstå hvorfor vi tolker, og mennesker for øvrig, opplever at kjemien noen ganger kanskje ikke stemmer, at vi kan bli irritert over hverandre uten å kjenne hverandre fra før, bør vi være kjent med oss selv og med våre følelser.

Organisasjonspsykolog Paul Moxnes har forsket på dette ved å ta utgangspunkt i personlighetstyper i jungiansk teori som gikk ut ifra at det fantes to medfødte grunnholdninger ekstroversjon og introversjon (Moxnes, 2007:67). Forskjellen mellom de to grunnholdninger består hovedsakelig i at en ekstrovert person henter sin bekreftelse fra den ytre verden, mens en introvert person er seg selv nok.

Videre bruker menneskene forskjellige orienteringsfunksjoner for å orientere seg i livet. Mens noen er hovedsakelig rasjonelle og vurderende, er andre mennesker mer irrasjonelle og persiperende. Ved sistnevnte er menneskene enten styrt av sine sanser eller sin intuisjon (Moxnes, 2007:70). I tillegg viser det seg at menneskets vurderingsfunksjoner kan være enten tenkende eller følende (Moxnes, 2007:70).

Teorien går ut ifra at alle mennesker er sansende, intuitive, tenkende, følende, rasjonelle, irrasjonelle, introverte og ekstroverte. Men det er bare en funksjon som er vår hovedfunksjon, og den funksjonen som er mest ulik den, er vår problemfunksjon. Spenning og friksjoner opptrer gjerne der personer med motsatt hoved/problemfunksjon møter hverandre. Det kan hende de tiltrekker hverandre, og mange ganger kan det går bra, men slik Moxnes formulerer det:

«Blant kolleger og ekteskap trenger ikke hovedfunksjonene og problem- funksjonen være som hund og katt, men de kan være det» (Moxnes, 2007:71).

Som tolker og mennesker kan det være en fordel å kjenne våre hoved/problemfunksjoner, fordi dette hjelper oss å være mer bevisste i vår opptreden i samspillet med andre mennesker.

Kommunikasjonsnivåer (KONI)

Kollegialt samarbeide foregår i samspillet mellom minst to personer. Kvaliteten av dette samspillet avhenger både av kjemien som utvikles mellom personene og kommunikasjonsnivået en våger å oppnå.

Etter å ha observert den verbale kommunikasjonen i erfaringslæringsgrupper (såkalte terapeutiske læringsgrupper) og med forskningsbasert dekning utarbeidet Moxnes en kommunikasjonsmodell på flere nivåer. Vi mener at ens egen bevissthet rundt kommunikasjonsnivåene vil kunne bidra til økt utbytte av kollegialt samarbeide blant tolker.

Slik Moxnes formulerer det er «Tanken … at jo høyere oppe på denne dimensjonen en samtale foregår, jo «mer terapeutisk» er den, dvs. jo større er sannsynligheten for at noe vil bli endret» (Moxnes: 2005:67).

Moxnes syv nivåer avhenger av åpenhets- og nærhetsgraden mellom de involverte. Det dreier seg om å våge å gå ut fra sin komfortsone, våge å by på seg selv og å ta imot. Bare i det øyeblikket man er villig til å oppnå et mer terapeutisk kommunikasjonsnivå vil læring og utvikling kunne skje innenfor et trygt veiledningsrom.

Kollegaveiledning

I denne konteksten er veiledning en metode der man integrerer basisviten og prinsipper som bidrar til å fremme tolkens yrkesidentitet (Killen i Midthassel, 1997).

Kollegaveiledning er en frivillig læreprosess som engasjerer både intellekt og følelser, man blir bevisst ens egen kompetanse og utviklingspotensialet (Gjems i Midthassel, 1997)[1].

Blant tolker er kollegaveiledning symmetrisk, da veileder og veisøker er likestilte. Veiledning kan foregå i par eller i gruppe. Målet er å lære av hverandre. Selv om veileder og veisøker kanskje har samme utdanning er dette ikke likebetydende at de har samme erfaringene eller de samme kunnskapene. Det viser seg at det hver enkelt anser som viktig for en selv og sitt yrke er avhengig av sitt eget liv og sine erfaringer. Noe som medfører at man kan ha forskjellige tilnærminger for å løse et problem i arbeidssammenheng. Denne ulikheten åpner for å se en problemstilling fra forskjellige perspektiv og er derfor verdifull i veiledningen (Midthassel, 1997).

Veiledningen foregår i samspill mellom minst en veisøker og en veileder.

Før veiledningen tar veisøkeren seg tid til egenrefleksjon, der han/hun tenker over en problemstilling som han/hun ønsker å drøfte med en kollega eller veileder. I denne fasen er det viktig å skrive ned problemstillingen og se på den fra forskjellige vinkler og forsøke å forstå ens egne handlinger og holdninger ut ifra sitt verdigrunnlag, sine kunnskaper og erfaringer. Videre bør en kjenne etter sine følelser.

Veilederens oppgave består i å bidra til økt innsikt og utvikling hos veisøkeren og det er en forutsetning at han/hun klarer å se problemstillingen ut fra veisøkers perspektiv, samtidig som han/hun bør bidra til at saken ses fra andre perspektiv enn det veisøker i utgangspunkt har (Midthassel 1997).

I en veiledningssituasjon er det alltid veisøker som må være i sentrum.

Erfaringene gir oss mulighet for å lære. Ved å reflektere høyt sammen blir teorien knyttet til praksisen og bevisstgjort, samtidig som den reflekterende oppnår større klarhet i hva hun/han selv tenker og årsaken til det. Videre kan veilederen gir tilbakemeldinger på hvordan veisøkeren blir opplevd.

Veiledningstema: tolkeetikk og tolkeskikk

Det finnes mange tolkefaglige tema som egner seg til veiledning. To tema som vi anser å være grunnleggende i tolkesammenheng er tolkeetikk og tolkeskikk.

Med tolkeetikk menes det grunnleggende normer som bør styre hver tolks holdning i utførelsen av sitt yrke, mens tolkeskikk går mer inn på hvilke regler som styrer adferden til tolken.

På 50-tallet utarbeidet den internasjonale konferansetolkeforeningen (AIIC) en tolkeetisk kode, som alle medlemmer av organisasjonen forplikter seg til å følge. I 1997 utarbeidet det daværende norske Kommunal- og regional- departementet retningslinjer for god tolkeskikk som også er det eneste styrende dokumentet for tolkeetikk i Norge. Det dreier seg om et rigid regelsett som kanskje burde revideres i lys av utviklingen på tolkefeltet i løpet av de siste 20 år.

Begge dokumentene sikter på å øke profesjonaliseringen av tolkeyrket ved å innføre et regelsett som bør sikre rammene for god tolking. Mens AIICs regler er mer deskriptive og formidler på hvilken måte det forventes at reglene anvendes, er de norske reglene mer absolutte og kan stille tolker foran vanskelige fortolkingsspørsmål, som for eksempel paragraf 4 i de tolkeetiske retningslinjene:

Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.

Hvordan tolker vi ordene: alt, intet fortie, intet tillegge, intet endre? Hva menes det med dette rent konkret? Vi vet jo at tolking betyr å overføre meningen mellom to språk. Vi vet at syntaks og semantikk varier fra språk til språk, at mening også er formidlet med måten budskapet blir fremmed på, som igjen er språkavhengig. Alle disse spørsmålene er grunnleggende og meget relevante i tolkesammenheng. For å synliggjøre problematikken kan det tenkes å vise studentene konkrete case som tar utgangspunkt i ekte hendelser og som gir rom for åpen og ærlig drøfting av problemstillingene i en veiledningssituasjon.

Det samme gjelder konkretere spørsmål knyttet til tolkeskikk, både når tolken arbeider alene og når man arbeider i et team bestående av minst to tolker.

Også i dette tilfellet kan konkrete case eksemplifisere aktuelle problemstillinger. Tett samarbeid i en tolkekabin kan nemlig by på mange utfordringer: Hvem bestemmer arbeidsdeling? Hva gjør man når det er kollegaen sin tur å tolke? Hva gjør man når kollegaen tolker feil? Hvordan bistår man kollegaen? Hvordan unngår man konflikter? Hva gjør jeg hvis kollegaen bruker en parfyme som gjør meg kvalm? Etc.

Veiledning tar utgangspunkt i erfaringslæring og hjelper oss å reflektere over og forstå hvordan vi som tolker og tolkestudenter bearbeider våre erfaringer. Veiledning er et verktøy som hjelper oss å lære av «våre feil» og samtidig bidra til en ytterligere profesjonaliseringen av tolkeyrket i Norge.

Konklusjon

Målet med denne artikkelen var å beskrive hvordan kollegialt samarbeide kan bidra til økt profesjonalisering av tolkeyrket og vise hvilke grunnleggende faktorer som innvirker i samspillet mellom tolker og mennesker for øvrig. Vår hypotese er at bevissthet rundt personlighetstyper og kommunikasjonsnivåer vil kunne bidra til et mer fruktbart kollegialt samarbeide, spesielt i en veiledningssituasjon. En veiledningssituasjon er symmetrisk og alle involverte parter er likestilte, og den forutsetter at alle deltakere ønsker å være med og er åpne for det.

Det finnes mange tolkefaglige spørsmål som egner seg til veiledning. I denne artikkel valgte vi å se kort på veiledningsspørsmål knyttet til tolkeetikk og tolkeskikk som er grunnleggende for ytterligere profesjonalisering av tolkeyrket i Norge og verden for øvrig.

Advertisements

Om annebirgitta

Jeg er språkforsker og har skrevet boka "Hatprat" https://www.youtube.com/watch?v=XV_pJqtdqA8
Dette innlegget ble publisert i Informasjon fra tolkeutdanningen. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s