Begrepet er her definert som to parallelle dialoger med ulikt innhold der bare tolken har mulighet for å få vite hva som egentlig blir sagt, slik som i eksempelet under fra et avhør av en sint palestiner som mener seg utsatt for rasisme:
1. Politi: Så politiet lyver om dette her?
2. Tolk: Sier du at politiet lyver?
3. Siktede: Han er en løgner ja, moren er en løgner, faren er en løgner (hever stemmen)
4. Tolk: Ja
5. Siktede: Si til ham faren hans er en løgner, moren er en løgner, det rasistsvinet
6. Tolk: (ler høyt)
7. Siktede: Moren og faren hans er løgnere
8. Politi: Hva sier han nå?
9. Tolk: Ja politiet lyver og mor og far også lyver (ler så mye at setningen nesten er uhørlig)
10. Siktede: Si til ham rasismen er som aids sykdommen aids, rasismen ligger i blodet hans
11. Politi: Hva sier han om aids?
12. Tolk: (ler)
13. Siktede: Si til ham at han har rasismesykdommen det har han, som aids
14. Tolk: De har de er alle politiet er syke (ler)
I eksempelet ser vi at tolken ikke gjengir det siktede sier, og at samtalen fortoner seg ganske forskjellig på arabisk og norsk. Dette eksempelet er hentet fra et lydbåndopptak av et politiavhør og er beskrevet i: Andenæs, Kristian et. al. 2000. Kommunikasjon og rettssikkerhet. Utlendingers og språklige minoriteters møte med politi og domstoler. Oslo: Unipub forlag.
