Tolkens nøytralitet i praksis: turtaking

I henhold til de tolkeetiske retningslinjene skal tolken være nøytral. Det vil si at han skal opptre upartisk under tolkeoppdrag i offentlig sektor. Tolken tilhører begge parter, og han skal ikke forskjellsbehandle noen av dem. I praksis er dette vanskeligere enn en skulle tro, for en forskjellsbehandling er av og til uungåelig.

Professor i translatologi ved universitetet i Stockholm, Birgitte Englund Dimitrova, har problematisert tolkens mulige forskjellsbehandling, og hun stiller spørsmålet: Hva skal tolken gjøre når to parter konkurrerer om ordet? Hvem skal tolken da velge å tolke for? Svaret er ikke gitt. Spørsmålene illustrerer at den nøytrale tolkerollen ikke er så lett å utøve i praksis, men det er i allefall viktig at tolken vet hva hun gjør. For å ta kvalifiserte valg må hun vite hva fordelene og ulempene er ved de ulike handlingsalternativene.

Asymmetrien i de fleste samtalene i offentlig sektor kan gi tolken en pekepinn på konsekvensene av ulike valg. Det som skjer er jo at dersom hun gir ordet til den med mest makt i samtalen, så bidrar tolken til å forsterke det asymmetriske forholdet. Men dersom hun gir ordet til den svakeste parten, bidrar hun til å utjevne maktforskjellene.

Men hvordan foregår så slike situasjoner i praksis? Hva gjør den profesjonelle tolken i de tilfellene der partene konkurrerer om ordet? Med bakgrunn i noe av det jeg har sett fra mitt forskningsprosjekt om tolking for små barn, tror jeg tolken gjerne vil velge å gi den svakeste parten i samtalen ordet. I  mitt forskningsprosjekt er den svakeste part selvfølgelig barna, slik du ser på bildet over der det tolkes for en gutt som nettopp har fylt tre år. Han har mindre makt i samtalen i den forstand at han har svakere språklige ferdigheter enn den voksne. Å gi barna fordeler i en samtale er kanskje ikke uproblematisk. Men dersom tolken velger å gi ordet til den hun har mest sympati for, blir det nok verre. Et eksempel på det kan være en mistenkt som vekker tolkens antipatier, og som gjør at tolken gir polititjenestekvinnen fordeler i samtalen.

Litteraturtips:

Englund Dimitrova, B. 1997. Degree of Interpreter Responsibility in the Interaction Process in   Community Interpreting. I Carr, Roberts, Dufour & Steyn (eds.). 147-164.

Advertisements

Om annebirgitta

Jeg er språkforsker og har skrevet boka "Hatprat" https://www.youtube.com/watch?v=XV_pJqtdqA8
Dette innlegget ble publisert i Tolkeetikk, Turtaking. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s