Når snakker vi egentlig samme språk?

I den helt ferske boka Flerkulturell forståelse i praksis har jeg skrevet et kapittel med tittelen: «Retorikk, språk og kultur – når snakker vi egentlig samme språk?»

I dette kapittelet tar jeg utgangspunkt i en rettssak jeg overvar for noen år siden. I denne rettssaken sto en iraker tiltalt for å ha fremmet en drapstrussel mot en ansatt på et sosialkontor. Som en del av forsvaret var det blant annet innkalt et vitne med arabisk språkbakgrunn. Vitnet forklarte seg om tiltaltes generelle oppførsel, og han argumenterte for at han ikke så det som sannsynlig at tiltalte skulle ha fremmet en drapstrussel. I retten forklarte vitnet seg på norsk, fremfor på arabisk med tolk. Det var antakelig ikke en god idé, til tross for at mange sikkert ville mene at vitnet snakket godt nok norsk. I dette kapittelet diskuterer jeg hvorfor. Slik overskriften antyder, handler kapittelet om spørsmålet om når vi virkelig snakker samme språk. Det handler også om hva vi egentlig kan når vi sier at vi kan et språk.

Advertisements

Om annebirgitta

Jeg er språkforsker og har skrevet boka "Hatprat" https://www.youtube.com/watch?v=XV_pJqtdqA8
Dette innlegget ble publisert i Litteratur, Språk, språklige ferdigheter og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s