Tolk eller tospråklig hjelper?

Tolking innenfor offentlig tjenesteyting er fremdeles i en tidlig fase i profesjonaliseringsprosessen . Yrkestittelen tolk er ennå ikke en beskyttet tittel, slik som for eksempel lege og advokat er. Det betyr at tittelen ikke er knyttet opp mot en bestemt kompetanse eller utdannelsesbakgrunn og at tolkeutøvernes kompetanse er svært varierende. Hvem som helst kan virke under tolketittelen, og mange som tolker, for eksempel under politiavhør, har ikke tilstrekkelig kompetanse, verken tospråklig eller tolkemetodisk, for å gjengi fra det ene språket til det andre. Det ser også ut til å være et problem at mange tolkebrukere likestiller en tolk med en tospråklig person, at de har en manglende bevissthet rundt hva tolkekompetanse innebefatter og hva som faktisk kreves for å kunne utføre tolkeoppdrag på en tilfredsstillende måte . Mange av dem som jobber i tolkefeltet kan bedre karakteriseres som tospråklige hjelpere .

Ettersom tolk ikke er en beskyttet tittel og derigjennom knyttet til bestemte ferdigheter og kompetanse, betyr det at tolkemedierte samtaler i praksis kan være ganske ulike. Grovt kan vi skille mellom to typer: tolkemedierte samtaler og samtaler medierte av tospråklige hjelpere. Men igjen, da tolk ikke er en beskyttet tittel, er det i praksis vanskelig å vite hva slags type samtale en står overfor når en har bestilt en tolk gjennom den kommunale tolketjenesten eller et privat formidlingsbyrå, igjen fordi tolk ikke er en beskyttet tittel. En annen måte å beskrive samtalene på, er å ta utgangspunkt i de tolkeetiske retningslinjene , som ble utarbeidet i forbindelse med opprettelsen av statsautorisasjonsprøven i 1997, og som siden har vært innlemmet i tolkeutdanningene. Til grunn for disse retningslinjene ligger prinsippene om upartisk og pålitelig tolking. Dersom tolken bryter disse, blir resultatet at han fratar primærdeltakerne styringen i samtalen. Holly Mikkelson sier at tolkens rolle er å opprettholde grunnleggende menneskerettigheter og likhet for loven. Med dette refererer hun til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 19, som omtaler menings- og ytringsfrihet:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser (…)” (Verdenserklæringen om menneskerettighetene, FN 1948)

Tolken skal ikke være partisk, og han skal gjengi alt som kommer til uttrykk. Med dette utgangspunktet kan tolkemedierte samtaler defineres som samtaler der de tolkeetiske retningslinjene følges, mens samtalene medierte av tospråklige hjelpere kan defineres som samtaler der de tolkeetiske retningslinjene ikke følges. De mest fremtredende forskjellene mellom de to typene samtaler er at tolkene inntar ulike roller , og at det varierer i hvilken grad tolken er i stand til å tolke på en slik måte at samtalepartene forstår hverandre . I de verste tilfellene får vi eksempler på tolkestyrt skinnkommunikasjon. Det skal jeg skrive mer om neste gang.

Advertisements

Om annebirgitta

Jeg er språkforsker og har skrevet boka "Hatprat" https://www.youtube.com/watch?v=XV_pJqtdqA8
Dette innlegget ble publisert i språklige ferdigheter, Tolking og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s