Ved tolkeutdanningen har vi strenge krav til tolkenes gjengivelser. Vi forsøker å lære våre studenter at alle de språklige nyansene, små og store uttrykk teller, verbale som ikke-verbale. Under følger et eksempel på en tolk som slurver under et asylavhør og dermed trer inn som samtalepart:
Saksbehandler: Din opprinnelse er arabisk?
Søker: عربي (arabisk)
Tolk: Ja, araber.
Søker: عراقي (iraker)
Tolk: Iraker da.
I utsnittet ser vi at tolken legger til diskursmarkøren ”da” i sin gjengivelse. Denne kan oppfattes som et uttrykk for at tolken ikke oppfatter søkerens spesifisering av sin bakgrunn som viktig eller relevant. Han gir med andre ord uttrykk for sin holdning, og på den måten trer tolken som person inn i avhøret og kan påvirke kommunikasjonen. Det er ikke tolkens oppgave å vurdere hvilken informasjon som er viktig. Det ligger under saksbehandlerens ansvarsområde. For det tolken vet, kan informasjon om hvorvidt søkeren oppfatter seg selv først og fremst som iraker eller araber kanskje være viktig informasjon, som da kan glippe for dem som skal vurdere asylsøknaden.
Anne Birgittas Tolkeblogg 